Jeg så akkurat et intervju, eller en pressekonferanse på nettet, med dama som ble smitta av Ebola i Sierra Leone. Hun er norsk og er nå blitt frisk. Jeg gråter fordi det er så sterkt. Det er så sterkt å høre om hvordan det er i Vest-Afrika kontra Norge. At sjansen for å dø av Ebola der er større enn hva det er i Norge. Det er grusomt og det er urettferdig. Hvorfor er det sånn? Hvorfor må det være så mye verre å leve der enn her? Hvorfor må det være mye bedre levekår i Norge enn hva det er i Sierra Leone? Og hvordan ble det slik? Jeg forstår ikke hvorfor. Jeg forstår ikke hvorfor verden er slik den er, eller hvordan den ble slik. 

Det får meg til å tenke to tanker. Den ene tanken sier at jeg vil hoppe av. Jeg vil ikke være med lenger. Jeg vil vekk fra Jorda. For i det store og hele er jeg et problem. Jeg er tross alt et menneske. Og mennesker dreper, forurenser og ødelegger. Så om jeg hopper av blir det iallfall et menneske mindre som skader den fantastiske kloden vi bor på. 
Den andre tanken sier at jeg kan hjelpe. Jeg kan jobbe for at verden blir bedre. Jeg kan bli lege, slik at jeg kan hjelpe syke mennesker. Jeg kan bli mer engasjert i miljøet og prøve å stoppe, eller iallfall minske, den forurensninga som pågår. Jeg kan jobbe meg fram og bli en stemme innenfor menneskerettigheter, og gjøre det jeg kan for å bedre livskvaliteten til mange. Og om jeg hopper av har jeg ikke lenger de mulighetene jeg har nå. Og det er mange muligheter.

Jeg skjønner bare ikke hvor jeg skal starte, eller hva jeg skal starte med, eller hvordan jeg skal starte. Jeg kan uansett ikke gjøre alt. Jeg blir kvalm av å dusje i ti minutter - eller lengre om jeg vil - når jeg vet at det finnes mennesker som ikke en gang har tilgang på drikkevann. Jeg blir kvalm av at jeg har varme, og at jeg kan bruke så mye varme som jeg ønsker, mens andre fryser hver natt. Jeg blir kvalm når jeg tenker på hvor mye mat som går til søpla, når jeg vet det er mennesker som sulter. Tenk hvor mange mennesker vi kunne mettet om vi ga all den maten vi selv ikke trenger til mennesker som absolutt trenger den. Jeg blir kvalm når jeg ser søppel på bakken. Det finnes utallige søppelbøtter. Hvorfor ikke bare kaste sjokoladepapiret eller snusboksen i søpla? Er det latskap som driver folk? Mista du søpla på bakken? Plukk det opp da vel, og kast det der det skal.
Jeg blir kvalm når jeg tenker på alt som produseres, selges og kjøpes. Trenger vi virkelig så mye? Reklamer får meg til å ville spy.

Det er så mye som får meg til å ville gi opp. Men jeg gjør det ikke. For jeg vet at alt kan forbedres. Jeg vet at alt kan snu vei før en vet ordet av det. Og når jeg, tross alle odds, er på kloden, kan jeg vel gjøre mitt for å forandre det jeg vil forandre på. Ingen kan gjøre alt, men alle kan definitivt gjøre litt. 

I mange undervisningsrom står det "forlat rommet slik du selv ønsker å finne det". Og det gjelder virkelig for Jorda også.  

Jeg synes mediene kan begynne å vise unge hva som skal til for å skape en bedre verden og skrive mer om konsekvensene vi selv skaper, istedenfor å vise oss så mye faenskap som det allerede er mer enn nok av. Jeg bryr meg katta i om Jennifer Lopez er over 40 år og har en spretten rumpe, og jeg bryr meg ikke om tips til hvordan leiligheta mi kan se mer moteriktig ut. Jeg bryr meg ikke om hvordan jeg fjerner kviser som forsvinner etter hvert uansett, og jeg gir faen i hvem som gikk ut av Farmen i forrige uke. Nå er det nok. Og jeg håper virkelig jeg ikke er alene om å mene det. 


\priv 

Jeg har endelig fått levert oppgaven. Jeg fikk starta med den etter hvert, og fullførte den. Ble en veldig sen kveld, men nå er den iallfall i boks. Det jeg kan lære av dette er å starte tidligere med noe som har en frist på seg. Og kanskje jeg burde begynne å fikse opp i rutinene jeg ikke har. Det tar bare litt tid, som alt annet. 

Samtidig som oppgaven ble skrevet ferdig, ble jeg ferdig med ei låt jeg har jobba med i noen dager. Sist jeg skrev ferdig en tekst var da jeg var i Ecuador i mai, noe som føles ut som en evighet siden. Kjenner meg letter til sinns, både fordi innleveringen er ferdig og fordi jeg har fått tak i musikken igjen. For meg er det musikk som gjelder, og jeg føler meg så fri når jeg kan spille og synge og det ikke er annet i hele verden som bekymrer meg når det står på. Min far maler bilder, og har fortalt meg om de månedene han ikke finner motivasjon. Så har han fortalt videre at når en er i en motivasjonsløs periode, så må en ut å søke motivasjonen. Også kommer den etter hvert tilbake. Og nå er den her. Håper jeg får beholde den litt til. 

Låta er veldig i startfasen enda, men jeg velger å legge den ut likevel. Jeg blir så gira på å få lastet opp det jeg har jobba med når jeg først har noe som er sånn halvveis klart. Så får kvaliteten vente til jeg har spart opp bedre utstyr til å ta opp musikk.

Håper alle har en fin kveld! 


\http://youtube.com/rahsiathesecret

Jeg ligger i senga på rommet mitt på Persaunet. Som om jeg ikke har gjort annet de siste 24 timene. For det er sant. Jeg var riktig nok en tur på butikken tidligere i dag og kjøpte sjokolade for å motivere meg selv, også har jeg luftet hodet mitt ut av vinduet i den kalde høstlufta et par ganger, men bortsett fra det har jeg vært fastspent på en madrass som er alt for myk. Jeg skulle skrive på en oppgave. Jeg skulle fullføre en oppgave. Eller iallfall starte på den. Jeg er en elendig student.

Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Nå har jeg hatt uker på å fullføre andre del av en eksamensoppgave. Faget er avsluttende. Trenger faktisk ikke å anstrenge meg så mye for å skrive den heller. Bare se den  utvalgte filmen, sette meg litt inn i filmanalytiske tekster, for så å skrive hva jeg selv får ut av filmen. Men jeg får meg ikke til å gjøre det. Jeg beundrer venninna mi Katrine som møter opp på skolen hver eneste dag og som skriver fire innleveringer i uka. Jeg greier ikke å komme meg på én forelesning engang. Og jeg har ikke akkurat valgt det mest prestisjetunge studiet. 

Jeg blir oppgitt over min egen innsats. Eller min manglende evne på å prøve. Det er trist å innse at dette ikke er noe for meg. Jeg skulle ønske det. Tanken på å vite hva veien bringer tre år fram i tid er fristende. Men ikke når det er innenfor et studie jeg ikke brenner for. Brenner for.. Jeg hater meg selv for at jeg absolutt må brenne for noe. Jeg brenner for musikk, jeg. Og jeg suger. Drømmer meg vekk i tanker om en hverdag pakket full av inspirasjon, musikk og motivasjon. Også er realiteten en helt annen. Jeg trasker rundt og gir ikke nok. Prøver ikke nok. Er ikke nok. Selv om jeg egentlig er det. Jeg er nok. Jeg er bare ikke helt.. Jeg hater dette. 

For noen måneder siden var jeg gira. Jeg likte forelesningene. Jeg likte innholdet. Jeg så fram til å lære mer. Nå er det annerledes. Og det verste er at det egentlig ikke er studiet sin feil. Det er min feil. Jeg har valgt feil. Eller jeg har ikke det. Det spiller på en måte ingen rolle. Jeg trives ikke, og jeg vil vekk herfra. Men alt virker så ubegripelig slitsomt når jeg tenker på alle pengene jeg skylder Lånekassen. Føler jo at alt er bortkastet. Føler at det ikke er noen vits. For om jeg ikke fullfører studiet vil jeg bare skylde enda mer penger. Og om jeg fullfører, iallfall fullfører et år, vil pengene likevel være på samvittigheten min. Og jeg ser ikke vitsen. Jeg vil ikke bli en filmkritiker. Om jeg først skal droppe drømmen min, vil jeg iallfall erstatte den med noe som gir samfunnet noe. Noe jeg kan bidra med. Hjelpe mennesker. Engasjere andre. Ett eller annet. Men jeg vil ikke droppe drømmen min. Og da skjønner jeg heller ikke hvorfor jeg setter den på vent ved å studere noe som bare er sånn midt på treet. 

Det er et rot i hodet mitt. Det verker. Jeg har hodepine. Jeg må fullføre oppgaven. Har hele natta på meg, så det er egentlig ikke noe stress. Men jeg skjønner ikke hvordan jeg kom hit. Det føles ut som om jeg har begynt på min ferd oppover et bratt fjell. Også innser jeg halvveis opp at det er feil fjell jeg har startet på. Og det er slitsomt. Jeg skjønner ikke vitsen. Iallfall ikke nå. Og jeg tror ikke jeg vil skjønne den før om lenge. 

Det var fint med de kommentarene jeg fikk på mitt forrige innlegg, forresten. Hadde vel et håp om at det skulle engasjere flere. At det skulle bli en diskusjon ut av det. Samme om kommentarene sa for eller i mot. Temaet interesserer meg virkelig, og jeg synes det er viktig at det blir tatt opp. Nå er det selvfølgelig andre temaer som er mye viktigere, men likevel. Hvorfor ikke prate om cannabis, når andre prater om at det å veie under 50 kilo er det ideelle. Hvor har det blitt av det indre. 

Jeg hopper snart av jordkloden. Jeg vil ikke være med mer. 


\priv

Første gang jeg ble introdusert for cannabis var på videregående. Jeg husker jeg gikk i andreklassen den gangen jeg kjente rusen for første gang. Jeg syntes det meste var uhyre morsomt de timene det pågikk, og jeg fikk en ubehagelig følelse av å bli oppdaga. For dette var jo ulovlig. Og om noen fikk vite at jeg gjorde noe sånt ville de dømme meg opp og ned, og kanskje si ting som "Asbjørg, det er hun som er ute og kjører" eller skygge vekk fra meg i frykt for at jeg var tapt for alltid. Folk visste for lite. Jeg visste for lite. Men nå vet vi alle kanskje litt mer. 

Første gangen jeg opplevde at tankene mine ble voldsomt negative og alt føltes vanskelig var på videregående. Det var noen måneder før jeg prøvde cannabis. På slutten av mitt år i førsteklasse begynte jeg å kjenne følelser jeg ikke hadde kjent før, tenkte tanker jeg ikke hadde tenkt før. Og det var vondt. Men jeg vurderte aldri å mikse cannabis med negative tanker. Det ville vært dumt, da jeg fant ut at det var best å håndtere emosjonelle problemer clean. Logisk, tenkte jeg. For om en tukler med hjernen når den er på det svakeste, vil det kanskje bli verre. Og den risken ville jeg ikke ta. 

Jeg vet ikke all verden om cannabis. Jeg er ingen forsker. Men det jeg leser - om det så er om politikere, sladder eller kriger i Midtøsten - tar jeg med en klype salt. Jeg uttaler meg ikke om noe før jeg har en viss forståelse for det jeg leser. Men jeg kan prate om egne erfaringer. Og det er det jeg vil med dette. For hvorfor prøve cannabis? Du går ikke akkurat glipp av noe om du velger å ikke prøve det. Du kan leve godt uten å ha opplevd en slik rus. Og du kan leve godt om du har prøvd det. Det er snakk om vett, og det er snakk om respekt. Alt med måte, tenker jeg, om det så er snakk om trening, kosthold, fritid eller jobb. Ikke overdriv. "De eneste som får lov til å overdrive er skuespillere når de spiller en karakter" har jeg hørt noen si. Og det er vel noe sant i det.   

Men hvorfor røyke cannabis? Jeg for min del var nysgjerrig. De jeg var med på den tiden var vel også nysgjerrige. Og det var lett tilgjengelig. Så hvorfor ikke. Jeg har selvfølgelig hørt alle disse setningene som strider i mot. "Du kan bli schizofren", "du kan bli lei av det og bli fristet til å prøve sterkere saker", "du kan bli avhengig", "du kan havne inn i en psykose", "du kan få kreft", og så klart - "det er ulovlig". Noe av det jeg har hørt er ren skremselspropaganda og uvitenhet. Og noe av det jeg har hørt er sant. Sånn som at det er ulovlig. Jeg vet om mennesker som har havnet inn i såkalte psykoser. De kom seg riktig nok ut av psykosen, men det må ha vært svært ubehagelig da de var i det. Jeg selv har ikke hatt noen ubehagelige opplevelser med det. Det kan hende jeg har hatt "flaks", det kan hende den neste jointen vil være det som får vannet til å renne over begeret, eller det kan hende at det ikke vil skje noe i det hele tatt. Sånt vet en ikke. Jeg vet ikke om jeg blir påkjørt av en buss i morgen heller. Jeg vet ikke om jeg møter drømmemannen neste uke. Og jeg vet ikke om jeg kan havne inn i en psykose etter å ha røyka litt. Det skjer med noen, også skjer det aldri med noen andre. Det finnes vel sikkert de som mener de har blitt avhengige også, selv om det enda ikke er funnet noe i planten som gjør deg avhengig. Men gjør du det hver dag i flere år er det vel logisk at det vil føles tomt om du plutselig slutter. Effekten av å ikke røyke etter en lengre periode vil naturligvis være slitsom. Jeg skal ikke uttale meg for mye om akkurat det, da jeg selv ikke har røyket hver dag i flere år, men jeg kan si så mye som at jeg ikke har kjent noen avhengighetsfølelse siden jeg tok den første jointen og til jeg tok min siste. 

En uke røyka jeg hver dag. Jeg hadde det veldig gøy, men jeg kjente at det ble for mye. Dagene surret seg liksom sammen til en stor dag. Litt sånn som når du drikker alkohol i flere dager i  strekk, og du ikke kan huske helt hva du spiste til middag for to dager siden. Glemmer litt. Hukommelsen blir svakere. Men ikke sånn at jeg glemte mitt eget navn eller ikke kunne huske sist jeg spiste eller ikke lenger kunne vite hvilken farge det var på huset mitt. Ikke akkurat hukommelsestap, som jeg har hørt enkelte mene. Og noen abstinens kjente jeg heller ikke. Jeg ser tilbake på den uka som en minneverdig uke, som selvfølgelig kunne vært mer konstruktiv, men som var fin på sin måte. For jeg synes det kan være fint å røyke cannabis i godt lag. Og jeg synes det kan være fint å røyke det alene, med musikk og meg selv som eneste selskap. Det sier jeg med føttene godt planta på jorda og med hodet hevet. Jeg ser ærlig talt ikke noe galt i å mene det. Og jeg er klar over at en del vil være uenige med meg her, og jeg er viten om at noen vil være enige i det jeg skriver. Mennesker vil alltid være forskjellige. Og en kan ikke tilfredsstille alle. Men en må ha respekt. For medmennesker, og for alt en omgir seg med. 

For meg er det ikke akkurat livsviktig å ta seg en blås fra tid til annen. Jeg lever godt uten. Og jeg lever godt med. På samme måte som at jeg klarer meg helt fint uten alkohol til middag, og uten sjokolade på en lørdagskveld. Men noen ganger er det fint med noe ekstra som på en måte setter prikken over i'en. Jeg vil fremdeles ikke røyke cannabis når jeg er nede, for det vil nok ikke fungere for meg. Jeg synes ikke det er lurt å drikke alkohol når jeg er nede heller. Kanskje det fungerer for noen. Mennesker er som sagt forskjellige, men her prater jeg om hva jeg har fått med meg av opplysninger opp igjennom åra, og hvordan jeg ser på det den dag i dag. 

Jeg velger å skrive om dette fordi det er et omdiskutert tema som interesserer meg, og fordi jeg ikke skjønner helt hvorfor jeg skal være redd for å ytre meningen min. Vi er i 2014. Forventer likevel at noen vil mene det er "dumt for mitt omdømme" å skrive om dette, men den risikoen er jeg villig til å ta. Jeg vet uansett hvor jeg står. Også er jeg litt lei av ordet "tabu" og fordommer. Føl fritt for å skrive din mening i kommentarfeltet. 


\priv 

Hvis jeg skulle dø i dag ville jeg kastet mobilen ut vinduet. Jeg ville sett på fuglene og jeg ville hørt på høy musikk. 

Hvis jeg skulle dø i dag ville jeg lekt med barn og klatret i trær. Jeg ville tegnet regnbuer i skriveblokka mi og jeg ville lagt alle bøkene jeg eier på forskjellige benker rundt om kring i byen, med beskjeder inne i hver bok. 

Hvis jeg skulle dø i dag ville jeg spist verdens beste måltid bare fordi det er godt. Jeg ville laget oreokake og eplepai om hverandre, og jeg ville invitert alle som hadde krysset min vei.

Hvis jeg skulle dø i dag ville jeg grått over synet av solnedgangen, også ville jeg smilt like etterpå fordi jeg kunne føle. Jeg ville malt en vegg rosa og en annen vegg blå, også ville jeg kastet maling i alle farger på veggene etterpå. Jeg hadde også malt hele kroppen min grønn og løpt rundt som hulken. 

Hvis jeg skulle dø i dag ville jeg laget kaffe og te til alle som sitter ute på fortauskanten dag ut og dag inn. Også ville jeg lært å spille saksofon og jeg ville skrevet et pianostykke. 

Hvis jeg skulle dø i dag ville jeg ikke begravd hodet mitt ned i negative tanker. Jeg ville ikke startet en slåsskamp. Jeg ville ikke spyttet på bakken. Og jeg ville ikke hatet. 

Hvis jeg skulle dø i dag ville jeg levd som aldri før. Og jeg ville elsket hvert minutt av det.


/priv
 

Jeg ligger utstrakt på sofaen hjemme hos mor. Har sett litt på tv'en, men det var så mye rart å se at jeg slo den av. Lucas ligger ved siden av meg. Jeg føler meg ikke helt frisk, men det er godt å være hjemme.

Det har hendt mye den siste måneden. Den andre helga i august flytta jeg til Trondheim for å starte et nytt kapittel. Jeg begynte mitt første år på filmvitenskap ved Dragvoll. Fadderuka starta og jeg traff helt sinnsykt mange nye mennesker. Alt var veldig gøy, interessant og nytt. Jeg var ellers nervøs for forelesningene tiden før skolestart, for jeg grua meg for hvordan det ville bli. Var redd det ville bli likt slik det var på videregående, og jeg var redd jeg egentlig ikke var klar eller moden nok til å lære på den måten igjen. Men forelesningene var innmari spennende og det var lett å følge med på hva foreleserne sa. Ikke slik som på videregående i det hele tatt. Ellers har jeg vært en del med venner, blitt bedre kjent i byen (takket være fadderuka og bl.a bar-til-bar!) og kommet meg til rette i hjemmet mitt. Alt var liksom veldig fint og spennende. Helt til foten min ble verre og alt ble vanskelig å gjennomføre. 

Kort tid etter at jeg kom hjem fra reisa i juli fikk jeg et sår nederst på leggen. Det gjorde vondt, og jeg ville heller brukket ankelen på nytt enn å oppleve smertene såret førte med seg. Såret brukte sinnsykt lang tid på å gro, og er enda ikke helt fint. Det er ikke et sår lenger, men det er blått og merkelig. Jeg trodde det kanskje ville være over, men så ble hele leggen ramma. Samtidig har jeg fått ryggsmerter og føler meg svimmel, som om jeg har feber uten at jeg har det. Det er vanskelig å forklare hvordan jeg har hatt det og har det uten å høres ut som ei gnålete sutrekjerring, men jeg vil skrive det ned. Så den siste uka har jeg tatt det med ro i håp om at alt skulle bli bedre, og på mandag denne uka var jeg på sykehuset for å finne ut av hva som feiler meg. Legene tok prøver av sårene og fylte noen glass med blod, før de sendte meg hjem og sa de skulle ringe senere på dagen for å fortelle hva vi skal gjøre videre. Og siden har jeg egentlig bare vært på rommet mitt. Helt til å går kveld. Far og mor kom og hentet meg siden jeg ikke greide å hverken lage mat eller dusje. Også blir jeg lagt inn på sykehuset for videre undersøkelser i morgen. 

Det er vanskelig å skrive et greit nok innlegg som virker både positivt, ærlig og forklarende når jeg strengt talt ikke aner noen ting. Jeg aner ikke hva som feiler foten min. Jeg aner ikke om ryggsmertene og svimmelheta har noe med sårene å gjøre. Jeg aner ikke hvor lang tid undersøkelsene vil ta. Alt jeg vet er at det er noe som er alvorlig galt, og jeg er så lei av det. Det har vært sånn i snart to måneder. De to første legene mente det var insektsbitt. De tegna en strek rundt rødheta og ga meg antibiotika. Den tredje legen ville skjære i såret, og hadde det ikke vært for at jeg har en kritisk og kunnskapsrik tante hadde de sikkert gjort det også. Den siste måneden har tanta mi sett på foten min og forklart meg hva jeg skal gjøre, og ting ble bedre, før det gikk til helvete igjen. Så nå kan jeg egentlig ikke gjøre annet enn å vente og se hva som skjer. Sårene eskalerer raskt, og jeg er redd det er i ferd med å bli enda flere dype hull i leggen min (de som fulgte meg på min tidligere private instagram-konto vet hva jeg prater om). Jeg har lyst til å si "det er sikkert ikke så ille", men akkurat denne gangen tror jeg at det er det. 

Men! For å muntre opp stemninga litt er det Klovner i kamp-konsert på fredag! Mest sannsynlig kan jeg ikke dra likevel, men det er fint at de spiller iallfall. Også har jeg funnet mye ny musikk som gir meg mye glede. Håper alle har det fint, og at dere ikke har fått sår på leggene. Det suger, tro meg. 


\Instagrambilder fra den siste tiden. @asbjoergbs for flere oppdateringer enn det er her på bloggen. 

Sist jeg skrev befant jeg meg på et hostel i San Jose, Costa Rica. Jeg var i ferd med å forlate Latin-Amerika, og gleda meg til siste kapittel av reisa, som skulle foregå i Los Angeles. Det er rart å sitte her nå og tenke tilbake på den tiden. Da jeg levde fra dag til dag. Alt kunne skje. Og jeg følte meg skremmende fri og låst fast samtidig. Jeg var fri fordi jeg var på egen hånd, og jeg hadde ingen andre å passe på enn meg selv. Jeg var låst fast fordi jeg visste at alt bare var midlertidig. Jeg skulle hjem igjen. Hjem til Norge og en rotete hverdag. Og nå er jeg her, og alt føles så uendelig langt borte. Hele reisa føles ut som en stor drøm og et stort mareritt samtidig. Å våkne hver dag, så langt vekk fra alt jeg hadde kjennskap til, for så å plutselig legge meg i min egen seng i Norge var helt rart. Vet ikke om jeg har fordøyd alle inntrykkene og opplevelsene fra reisa enda. Det slår meg vel en sen kveld i oktober, at alt virkelig hendte. Og jeg er så innmari glad for at alt faktisk har hendt. 

Det å avslutte reisa i Los Angeles passet veldig bra. Jeg elska byen, og jeg fikk det beste fra to verdener. De første dagene alene og fri, og de resterende dagene sammen med min kjære mor og lillesøster som fløy over for å avslutte reisa sammen med meg. Det var så sinnsykt godt å se de. Det føltes likevel ikke ut som om vi hadde vært borte fra hverandre i underkant av tre måneder. Men det hadde vi. Jeg husker dagen godt. Tilbragte den i Hollywood med en kompis jeg hadde truffet noen dager tidligere. Det føltes ikke ut som om det var dagen jeg skulle få se lillesøster og mor. Det kunne vært hvilken som helst dag på reisa, der jeg skulle legge meg ned om kvelden å sove alene, og igjen våkne uten å vite hva som skulle skje. Men plutselig var jeg på flyplassen og ble omfavnet av to slitne, norske familiemedlemmer. Jeg var riktignok litt bedugget, svett og gira, men jeg tror jeg greide å holde én fot på bakken da jeg fikk se de iallfall. De første nettene var vi i nærheten av flyplassen, før vi forflyttet oss til Venice og til slutt Downtown L.A. Vi fikk oppleve 4th of July i Venice, noe som var en veldig spesiell opplevelse. Jeg vil definitivt reise tilbake om noen år. Drømmer om å samle opp penger og dra nå til nyttår også, men det tror jeg forblir en drøm enn så lenge. Men når jeg en gang i fremtiden drar tar jeg med meg mor, for hun tror jeg ble like forelska som meg, om ikke mer. 
10. juli landet vi alle tre på Gardermoen, og vi fikk sove hos storebror ei natt før vi kjørte oppover landet. Og siden har jeg vært her. Litt hos far på Orkanger, litt hos mor på Aure. Faststått. De første ukene var forferdelige. Jeg hadde fremdeles ikke mobil. Gjensidige brukte uker på å behandle den spanskskrevne rapporten fra politiet i Panama. Samtidig fikk jeg et ugjenkjennelig sår på foten som utartet seg til å bli et stort krater av et hull, og jeg måtte sykemeldes fra sommerjobben jeg akkurat hadde begynt på. Planen om å nedbetale kreditten fra reisa gikk i vasken. Jeg sto fast mellom alt og ingenting, og kunne ikke gjøre annet enn å vente. Jeg fikk meg heller ikke inn på samordna opptak med det første, men etter hvert kom pinkode-brevene i posten. Og da begynte alt å skifte vei. Jeg kom inn på filmvitenskap ved NTNU, jaktet hybler og leiligheter og endte til slutt opp med en (det vil si den første hybelen mor og jeg dro på visning til), såret begynte å gro og jeg kunne gå på foten igjen, og nå har jeg endelig fått mobil også. Jeg kan nesten ikke fatte at jeg er her nå. Det høres jo superteit ut, men de første ukene hjemme holdt jeg mildt sagt på å drive meg selv til vanvidd. Jeg visste da at alt ville ordne seg litt etter litt, men det føltes uutholdelig likevel. Men nå er det værste over. Og jeg føler meg så ubegripelig letta.  

Tror det at jeg ikke har fått tenkt ordentlig over reisa har mye med de siste ukene å gjøre. Hjemkomsten ble litt hard. Men det går som oftest oppover etter en har vært på et mørkt trappetrinn. Og i morgen drar mor og jeg til Trondheim for å flytte inn i bofellesskapet, og jeg gleder meg sånn. Kan egentlig ikke forstå at jeg skal begynne å studere, da jeg har vært en kraftig motstander av studier og skole de to siste årene... Kanskje jeg har blitt voksen. Eller nei. Det tror jeg ikke at jeg har blitt riktig enda. 

Jeg vet med meg selv at jeg vil reise igjen. Ikke på samme måte, da det på en måte er nok med en sånn type reise. Jeg ville fremdeles reist om jeg visste hvordan den ville bli. Men ikke igjen. Jeg vet at neste gang skal jeg ha flere planer (eller planer i det hele tatt), bedre økonomi og kanskje et reisefølge. Og i mellomtiden skal jeg overføre det jeg har lært i Argentina, Brasil, Peru, Ecuador, Panama, Costa Rica og Los Angeles til livet mitt her i Norge. 

Hade så lenge. 


/Bocas del Toro, Panama. Det nærmeste jeg kom paradis. 

Endelig kan jeg si at jeg forlater Latin-Amerika. Misforstaa meg rett; det har vaert et spennende eventyr, og Costa Rica har gitt meg noen av de beste naturopplevelsene paa hele reisa, men det skal bli ufattelig godt aa forlate San Jose og fortsette et nytt eventyr i Los Angeles. Det skal bli saa fantastisk aa slippe og hoere byens tog tute hull i hodet mitt fra tidlig morgen til sen kveld, og det skal bli godt aa ikke se bra filmer bli gjort daarlige fordi de er dubbet paa spansk. Jeg reiser nordover i morgen tidlig rundt seks, og drar til flyplassen naa i kveld for aa sove der (har jo ikke vekkerklokke, saa toer ikke booke rom paa et hostel). Gikk braa aa sove der forrige gang. Haha, skulle nesten trodd jeg elsket aa sove der. Forrige gang var det en mann som kjente meg igjen noen timer etterpaa og spurte om jeg hadde sovet godt... Er framme i Los Angeles rundt 12:30 i morgen, og jeg har ordnet overnatting til fredag, saa faar jeg se om jeg finner noe annet sted dagene frem til soendag, da mami og lillesoester kommer. Graater bare jeg tenker paa de store klemmene vi skal gi hverandre. Kommer til aa bli den desidert beste dagen paa hele reisa.

Vet ikke hva jeg vil finne paa disse siste dagene alene, egentlig. Jeg tar det litt som det kommer. Eller vent, jeg har lyst til aa finne en kino! Jeg savner aa gaa paa kino. Ogsaa er jeg skikkelig etter naar det kommer til nye filmer (og ny musikk og nyheter og i det hele tatt egentlig).

Naa tenker jeg aa gjoere klar lakenposen og noen ekstra klaer, ogsaa drar jeg. Oensk meg lykke til. Og om noen spoer meg om oekonomien denne gangen er det bare noedt til aa gaa bra, for naa har jeg faatt skattepenger. Okei ciao!

Jeg har hatt noen slitsomme dager. Har hatt det greit og saann, og begynner nesten aa bli vant til at uventede hendelser oppstaar. Skulle jo til Jamaica i gaar, og jeg kom meg til flyplassen, men de sendte meg tilbake til Costa Rica fordi jeg svarte "29 dollar" da de spurte om hvor mye penger jeg hadde i immigrasjonskontrollen. Det er det rareste jeg har opplevd. De tok meg inn paa et rom og stilte en masse spoersmaal, som om jeg var en kriminell, og da dama sa "vi maa mest sannsynlig sende deg tilbake" visste jeg ikke hva jeg skulle si. Det virka som om penger var problemet, saa jeg fikk laant en telefon og ringte mor og fortalte henne om hva som var i ferd med aa skje. Hun foerte over penger til meg, og jeg fortalte de paa flyplassen at "naa har jeg mer penger", men det de sa da var at "det skulle du hatt da du kom inn i landet, vi har allerede bestemt oss for aa sende deg tilbake". Visste ikke at det var mulig, jeg. Og har de noe med min oekonomi aa gjoere i det hele tatt? Jeg skulle bare fortalt en hvit loegn og svart "jeg har hundrevis av dollar" da de stilte spoersmaalet. De hadde jo ingen midler til aa finne ut om det var sant uansett. Jeg ble saa fortvilt og trist og sint at jeg kastet av meg flipflopsene i frustrasjon og graat og sa de var usympatiske og foelte meg som en liten unge i trassalderen da jeg forstod at det ikke var noe haap igjen. Vet ikke om det hjalp min davaerende situasjon saa mye akkurat, men det var ikke saa mye annet aa gjoere. Hadde lyst til aa slaa ut oeynene pa folka, som bare lo haanlig og himla med oeynene da jeg uttrykte fortvilelsen min. Vet du meg hva. Det er det vaerste jeg har vaert borti paa reisa. Det var til og med rarere enn den opplevelsen da en mann i Panama tok frem et kamera og spurte om han kunne faa ta bilder av foettene mine.

Jeg er litt lei av alt egentlig. Men jeg er ikke supertrist. Er selvfoelgelig trist at jeg ikke faar sett Jamaica, men det kunne vaert mye verre. Det aller vaerste er vel at jeg ikke aner hva som skjer naa. Flyet til Los Angeles, hvor jeg har kjoept billett for lenge siden, gaar fra Jamaica, og det aa ombooke koster flere tusen har jeg hoert. Kommer meg ikke inn paa mailen min heller, og mobilen ble jo stjaalet for en evighet siden. Det er blitt litt for hysterisk. Jeg troester meg med at mami og lillesoester kommer til Los Angeles paa soendag, og at alt vil foeles saa mye bedre saa snart jeg faar gitt de en stor klem. Dette er bare midlertidig, som alt annet.

Tenker aa se om jeg finner en billig flybillett som kan ta meg til Los Angeles en av de naermeste dagene. Er ferdig med Costa Rica naa. Og snart er jeg ferdig med reisa ogsaa. 17 dager igjen, og jeg kan endelig legge hodet mitt paa den norske puta mi i den norske senga mi i Norge. Reisa har vaert skikkelig laererik og vill og uforutsigbar og ikke slik jeg trodde den ville bli i det hele tatt. Planer blir jo aldri som en hadde trodd i utgangspunktet, saa fra naa av skal jeg legge saa lite planer som mulig. Bestiller sol og 30 grader fra 10. juli i Norge, for jeg bumpa rett inn i regntiden og har ikke sett saa mye til sola disse tre maanedene.

Naa tenker jeg aa gaa litt rundt i gatene og bare gjoere ett eller annet. Kan oppdatere saa snart det skjer en vending i tilvaerelsen.

Pura vida!

Tidspunkt i Costa Rica: 22:02 / i Norge: 06:22

Jeg har hatt de beste dagene paa reisa saa langt. Kan nesten ikke fatte det, med tanke paa hvor mye jeg oensket meg hjem for to uker siden. Etter at mobilen min ble stjaalet har ting egentlig bare gaatt oppover. Det var forsaavidt den eneste veien det kunne gaa ogsaa. Etter noen dager ble jeg vant med aa ikke vite hva klokka var, og jeg hadde ikke lenger en trang til aa sjekke om det fantes internett rundt hvert et gatehjoerne. Jeg foelte en slik herlig frihetsfoelelse, og den sitter i meg ennaa. 

Jeg tilbrakte ei natt til i Colon. Tok en siste dusj i jungelen (som jeg delte med en stor padde) og la i vei mot Panama City med buss. Jeg kjoepte bussbillett til Bocas del Toro etter mye positivt snakk om stedet fra andre reisende. Og jeg angrer ikke et sekund paa at jeg dro dit. Selv om jeg liker Argentina best som land, var Bocas del Toro definitivt den beste opplevelsen saa langt. Paa veien dit traff jeg ei amerikansk jente som reiste med samme buss. Vi begge ble saa glade over aa finne et annet engelsktalende menneske at vi ga hverandre en stor klem. Da vi kom til Bocas var vi en gjeng som tok vanntaxi over til oeyene. Klokka var rundt seks da vi ankom Isla Colon (fra jungel-Colon til paradis-Colon - det er ikke det samme stedet i denne sammenhengen). Vi gikk i gatene og bestemte oss for aa sjekke inn paa hostel Heike. Hostelet viste seg aa vaere det beste jeg noen gang har vaert paa. Skulle oenske jeg kunne vist dere bilder. Faar se om jeg faar lagt noe over til denne datamaskina senere (sitter paa en internettkafe akkurat naa). Jeg var der ei uke, og hver eneste dag var helt vanvittig fantastisk. Absolutt alle menneske var greie, det var strender lik paradis bare en liten baattur unna og det var varmt i lufta fra morgen til kveld - og vi kunne bade paa de forskjellige utestedene, siden lokalene var plassert over vannet. Jeg fikk se delfiner og dovendyr, og fikk moete helt utrolige mennesker. Da jeg reiste derifra med nattbuss i gaar kjente jeg utrolig nok ingen sorg. Tror jeg har laert aa leve i nuet. Og jeg tror det har mye med at jeg mistet mobilen min aa gjoere. Det foeles saa godt. Kjenner jeg har mye ny og positiv energi til de siste 26 dagene. 

Jeg befinner meg i Costa Rica akkurat naa. Jeg er i en liten surfelandsby som heter Dominical. Ante ikke hva jeg skulle vente meg, i og med at jeg bare fikk hoere om stedet av to mennesker jeg moette i dag. Foerst ei jente som tegnet et kart over Costa Rica til meg og hjalp meg aa planlegge hva jeg kunne gjoere, ogsaa en mann med skjegg og dreads som satte seg ned paa bakken ved siden av meg utenfor flyplassen og sa "you have to go to Dominical, it´s really cool there". Og naa er jeg her, ca tre timer unna San José. Jeg trasket rundt med sekken langs daarlige veier da jeg spurte en lokal mann om han visste av noe hostel. Han saa og si loep inn i butikken sin og ringte et hostel like ved, slik at jeg fikk prate med hosten der og finne ut om de hadde ledig rom. Det hadde de, saa jeg takket for meg og trasket videre. Gikk nesten fra doer til doer for aa finne hostelet, og spurte alle jeg moette. Men var ikke saa lett aa spoerre om hvor et hostel er naar jeg ikke en gang huska navnet.. Fant det heldigvis til slutt, og det virker utrolig bra. Det er rett ved stranda, og da jeg tuslet bort hit til internettkafeen i stad saa jeg folk surfe igjennom store boelger i solnedgangen. Vet ikke om jeg skal proeve det selv. Faar se hva morgendagen bringer. Neste paa plana er aa finne venner! Skriver mer senere. 

Tidspunkt i Panama: 13:57 / tidspunkt i Norge: 20:57

Jeg har funnet meg en slags internettkafe ved havna. Jeg befinner meg i Panama, i Puerto Lindo (som er i provinsen Colon). Foran meg kan jeg se det karibiske hav, og stedet er omringet av jungel. Små flaggermus hviler på et brasilsk flagg i taket på restauranten like ved (den eneste restauranten i kilometers omkrets), og det er få reisende her. De eneste som er her er de som skal ta båt over til Colombia. De fleste reiser dit om et par timer. Så blir jeg alene igjen.

Jeg vet ikke om jeg skal le etter gråte over hvordan ting har vært de siste ukene. Alt har gått så latterlig skeivt - og jeg har egentlig ingen flere tårer igjen - så det beste er vel å tenke "shit happens", for så å le i noen timer av det hele. Jeg har virkelig ikke hatt hellet med meg. Det startet med Ecuador, da jeg valgte en litt for utradisjonell rute å reise, og møtte på så og si ingen backpackere. Var blakk og spiste kun to måltider på opp til fem dager, og hadde ingen ordentlige samtaler med noen da jeg ikke behersker spansk særlig bra. Så det å endelig få komme til Panama City forrige fredag var en stor opptur for meg. Trodde jeg. Jeg hadde nok for store forhåpninger. Merket at menneskene jeg møtte var de samme - akkurat som om alle bare hadde bestemt seg for å gi fra seg livsgleden - og jeg hadde ikke akkurat så mye glede igjen selv. Det er de samme spørsmålene, de samme svarene. Alle ser likedan ut, og jeg er blitt så lei av å forklare navnet mitt og gjenta det minst ti ganger hver dag, at jeg har stoppet med å spørre folk om hva de heter, i håp om at de ikke skal spørre om mitt. Da lørdagen kom fikk jeg en veibeskrivelse om hvor jeg skulle gå, og la i vei mot Plaza 5 de Mayo for å ta buss til Albrook busstasjon, hvor jeg skulle finne en ny buss som skulle ta meg til Colon, og fra der igjen til Puerto Lindo. Det var så varmt at jeg svetta bare jeg løfta en finger, og siden jeg hadde vært oppe hele natta for å se sola stå opp, var jeg ganske trøtt. Men jeg la i vei, og da jeg kom til stedet spurte jeg en gammel mann om hvor bussen gikk i fra. Han fulgte meg inn på en buss som skulle ta meg til terminalen, og jeg takket siden han lot meg låne busskortrt hans slik at jeg kom meg inn på bussen. "Endelig på vei", tenkte jeg, men gleden ble brutt da jeg merket at øretelefonene i ørene mine ikke spilte av noe musikk. Jeg så ned og så øretelefonene bare henge, og da jeg kjente etter i lommene kjente jeg at noe manglet. Mobilen min. Jeg fikk panikk, tryglet bussjåføren om å vente, og løp ut av bussen for å se om jeg hadde mistet mobilen på gata. Jeg fant den ikke. Selvfølgelig ikke. Noen jenter i bussen sa med kroppsspråk at noen tok den da jeg gikk inn i bussen. Jeg satte meg på bussgulvet i fortvilelse og ga faen i at den fulle bussen så meg gråte. Ei gammel dame så på meg med trøstende blikk, noe som gjorde det hele enda verre. Jeg tenkte på alt jeg mistet. Bilder, videoer, lydfiler. Meldinger, kontakter, tilgang til internett. Alarm, klokke. Følte en enorm håpløshet og hadde aller mest lyst til å grave meg ned i et hull. Da bussen var framme ved bussterminalen tok ei innmari hjelpsom dame meg med seg, og vi fant politiet. Resten av dagen tilbringte jeg på politistasjonen for å skrive raport, og da vi var ferdige rundt sju på kvelden gikk det ingen flere busser til Colon. Så politiet kjørte meg til et annet hostel i Panama City og fulgte meg hele veien inn. De ville ikke at jeg skulle dra til Colon i det hele tatt. Og jeg begynte å tvile på beslutningen om å dra selv, da alle jeg møtte sa at "det er farlig der". Jeg utsatte det et par dager, men da jeg ikke fikk svar fra hosten på hostelet jeg hadde booket om å få tilbake pengene, så jeg ikke noen annen mulighet enn å dra. Og nå er jeg her. Heldigvis ikke i byen, som forøvrig var utrolig ekkel, men på hostelet. I jungelen. Jeg aner ikke om jeg skal være her i åtte dager til. Skal spørre om det er en mulighet for å få tilbake pengene for resten av oppholdet, og bare dra til et annet sted. På toppen av all uflaksen har jeg blitt kalt hore for så å bli spyttet på av en fremmed gærning, og et dyr jeg ikke kan identifisere tok seg den friheten og kravlet på meg den siste natta i Panama City. Aner ikke hva det var, men jeg vet at det var stort og mykt. Var for trøtt til å få panikk da jeg grep rundt det og kastet det ut i rommet. I tillegg fikk jeg skikkelig problemer med å puste etter å ha sovnet i hengekøya i går kveld. Våknet og følte at ett eller annet blokkerte luftrøret mitt, og hostet i sikkert en time etter det. Men jeg aner ikke. Visste jo ikke hva klokka var i og med at mobilen min er stjålet.

Det er ingen vits i å klage, men kjente jeg hadde en del å få ut. Sånn. Oppdaterer så snart det går en vei. Og så snart jeg har internett igjen. 36 dager til hjemreise. Egentlig det eneste lyspunktet akkurat nå.

Tid i Ecuador: 20:08

Jeg er tilbake i Ecuador. Befinner meg i Quito, og i skrivende stund ligger jeg i senga på rom 103 på et hostel. Vet ikke hva hostelet faktisk heter, da det er flere titalls med hostels i disse gatene, og alle har skilt med den samme skriften: hostal. Men ingen turister. Andre enn meg.

Da jeg la meg for å sove i Colombia fant jeg både hundehår og en levende flott i senga. Hadde allerede lagt meg i senga tidligere den kvelden, og syntes det var utrolig ekkelt å tenke på hva som nå kunne være på kroppen min. Samtidig hadde jeg ikke spist ordentlig på flere dager, og jeg hadde hjemlengsel fra en annen verden. Alt føltes feil, så jeg reiste tilbake til Ecuador allerede neste dag. Jeg kom frem til byen i går kveld. Jeg vurderte sterkt å sove på bussterminalen og flyplassen de tre neste nettene, men ble så kvalm og fikk problemer med å puste bare jeg tenkte tanken, så jeg gjorde det som skulle være nødløsninga mi. Ta i bruk kredittkortet. Jeg fant et hostel og spiste middag. Kroppen min tok det ikke så fint, men jeg føler meg bedre i dag. Mye bedre.

Jeg visste at jeg ville få det trangt økonomisk da jeg la ut på reisa. Men jeg visste ikke hva som lå i det å ha det trangt økonomisk. Jeg visste ikke at jeg ville komme til å føle større hjemlengsel av å ikke spise et ordentlig måltid eller det å ikke vite hvor jeg skulle sove neste natt. De ti siste dagene har vært utrolig vanskelige, og når det er så fælt at jeg er våken i flere timer etter at jeg har lagt meg fordi jeg er sulten og savner alt så inderlig mye, da er ikke reisa verd det. Det er ikke sånn det skal være. Jeg har trasket rundt alene uten noe eller noen å forholde meg til, og i går bestemte jeg meg for å slutte med det. Hadde det ikke vært for at mami minte meg på at jeg hadde et kredittkort ville det fremdeles vært slik som det var for to dager siden. Og selv om kreditt er noe jeg ikke er så glad i, setter jeg utrolig stor pris på det nå.

Om jeg ikke hadde vært så drømmende og håpefull av meg hadde jeg ikke lagt ut på reisa. Den fornuftige og systematiske delen av meg synes nok at det er galskap. Men siden jeg er den jeg er vet jeg at det vil gå bra, og at når jeg om 42 dager legger hodet mitt ned på ei pute i Norge, vet jeg at det hele var verd det, og at jeg ikke ville vært foruten. Dette er reisa mi. Og den er akkurat slik den skal være.

Tid her: 15:33

Jeg reiste til San Lorenzo på fredag og ble der i en dag før jeg satte meg på bussen igjen og reiste mot Ibarra. Det har gått bedre med humøret forresten, og jeg tror det skyldes at jeg har blitt vant til å være for meg selv og vant til å møte så og si kun spansktalende mennesker. En mann presterte til og med å si at jeg var flink til å prate spansk, så da steg jo selvtilliten min ganske kraftig. Også merker jeg at jeg liker veldig godt å sitte på buss. Det er så mye jeg får se, pluss at tiden går så fort. Og da jeg tok bussen til Ibarra satte ei dame seg ned ved siden av meg, og etter noen timer var vi blitt ganske godt kjent. Hun het Ana, og det startet med at jeg spurte om hun ville ha en kjeks, og sluttet med at jeg fikk sove hos henne i to netter! Jeg fortalte hun om planen min om å reise til Colombia, og hun sa jeg kunne sove i huset til hun og dattera ei natt og reise på søndag istedenfor. Men da søndagen kom spurte hun om jeg ville vaske klær, og det å takke nei til et slikt tilbud ville bare vært for dumt, så vi vasket klærne og de fikk henge til tørk til i dag. Det var utrolig spennende å bo i et lite hus rett ved siden av en vulkan, under et tak med to som ikke forstod engelsk (eller norsk forsåvidt). Den første kvelden satt jeg på taket (det siste bildet), og merket at ei rotte løp forbi føttene mine. Bare det i seg selv var nytt for meg. Ana var som en mor - lagde mat, viste meg en effektiv måte å vaske klær på og varmet opp vann slik at Luna, som er dattera, og jeg kunne vaske oss. Det var også en ny opplevelse. Luna og jeg satt på huk i dusjen og skyldte vann på hverandre, og hun hjalp meg med sjampooen. Det føltes utrolig godt å bli slik tatt inn i varmen. Det var litt sørgmodig da jeg i dag dro videre. Til Pasto, Colombia. Jeg vet du ikke liker det, mamma, men det er bare for tre, eventuelt to dager. Har ikke utforsket dette stedet så mye, men veien inn hit var fantastisk vakker. Høye fjell og dype daler. På veien tilbake skal jeg prøve å få sitte slik at jeg kan ta bilder, for det utrolige synet jeg så vil jeg dele med flere.

Det å reise hit var jo ikke en del av planen, men det er lite med denne reisa som egentlig er en del av en plan. Så lenge jeg kommer meg til flyplassen i Quito innen fredag går det greit! Og det skal jeg nok klare. Hade så lenge. Neste stopp: Panama.

Tid i Ecuador: 14:33

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe. Siden sist har jeg fått oppleve Lima i Peru, reist til Ecuador og tatt buss i 15 timer til sammen. Akkurat nå befinner jeg meg i Rio Verde, ganske langt nord i landet. Da jeg landet i Quito hadde jeg ingen planer, så jeg hoppet på en buss som tok meg til Manta, for så å ta taxi til Canoa. Jeg ankom Manta tidlig mandag morgen, og da taxisjåføren sa det kostet femti dollar til Canoa, hørte jeg fem, så jeg følte meg svindla da jeg ankom Canoa og sjåføren ville ha femti. Jeg sjekket inn på et hostel og var der til onsdag, før jeg dro hit. Angrer litt på at jeg dro videre, men følte at Canoa ikke var stedet de meg. Også greide jeg å miste nøkkelen til rommet også, så følte meg litt teit. I tillegg ble jeg supersolbrent, så det var ikke så mye jeg kunne gjøre der. Det var utrolig vakkert der da, men greide ikke å nyte det. Har hatt enorm hjemlengsel de siste dagene. Har heller ikke møtt noen andre backpackere, og har ikke funnet noen som kan engelsk, så føler meg litt malplassert. Dette er den værste tiden på reisa så langt. Og det er fælt at jeg ikke greier å nyte omgivelsene, for Ecuador er virkelig vakkert. Føler meg litt bedre nå som jeg har internett og kan kommunisere med de hjemme, men kjenner jeg mangler en venn.

Jeg befinner meg ute på landet. Jeg er den eneste hvite, og rundt meg går høner med kyllingene sine. Det er (heldigvis) ikke sol her, men det er utrolig varmt i lufta. Føler jeg svetter i hjel, enda jeg sitter i shorts og teskjorte.

Menneskene jeg har møtt her i Ecuador til nå har vært utrolig snille og hjelpsomme. Når jeg, på dårlig spansk, spør hvor ett eller annet sted er, følger de meg hele veien til stedet. Også vet jeg ikke om jeg har hatt flaks eller om det går busser hele tiden, men jeg har ikke ventet lengre enn 20 minutter på en buss, og jeg har tatt en del busser. Tror jeg skal finne ut om det går en nordover i kveld. Aner virkelig ikke hva jeg skal finne på eller hvor jeg skal dra. Har åtte dager på meg, før jeg må være på flyplassen i Quito for å rekke flyet til Panama. Jeg har to tanker: enten prøver jeg å komme meg inn i Colombia for å dra til Pasto og bli der i noen dager før jeg drar nedover igjen, eller så reiser jeg rundt i Ecuador, og forhåpentligvis til Yasuni. Det er lengst til Yasuni, så får se hva som skjer. Synes jeg allerede har fått sett en del av Ecuador på kort tid, så jeg tror både Colombia og Yasuni er mulig. Etter den 17-timers lange bussturen fra Buenos Aires til Iguazu er jeg rustet til alt. Ti timer fra og til er liksom ikke så mye lenger.

Så langt har jeg lært å vente og jeg har lært å savne. Oppdaterer så snart jeg har internett igjen!

Brasiliansk tid: 03:42

Jeg sitter på flyplassen. Flyet letter 05:00. Jeg har allerede sjekket inn, og tror jeg vet sånn ca hvor gaten er. Jeg finner iallfall ut av det snart.

Den siste uka har gått hysterisk fort. For sju dager siden var jeg i Puerto Iguazu - sov min siste natt der, før jeg skulle dra til Brasilia. Og nå reiser jeg herifra også. Tid har på en måte ingen eksistens. Det eneste jeg må passe på er å være på de forskjellige flyplassene til rett tid. Utenom det har jeg ingen regler. Det er rart å leve sånn. Og det er skikkelig fint. De første dagene i Argentina føles ut som en evighet siden. Da var jeg trist og følte jeg måtte kjempe meg igjennom timene. Ville sove så lenge som mulig slik at dagene virket kortere og jeg snart ville være i Norge igjen. Nå er det helt annerledes. Jeg gleder meg fremdeles til å komme hjem, men på en helt annen måte. Det jeg savner nå er de dagene som er forbi. Den frie hverdagen i Argentina og de varme kveldene i Brasilia. De minnene jeg har fra de dagene vil forbli minner. Og det er sørgmodig å tenke på at jeg ikke får de dagene igjen. Det fine er at jeg vet at jeg fremdeles er i begynnelsen av reisen, og at det er så mange uutforskede og fine dager som venter meg. Jeg har det fint, og jeg gleder meg skikkelig til fortsettelsen.

Håper flyturen går greit. Mellomlander i San Paulo og i Santiago, og må bytte fly begge stedene. Kjenner jeg er litt spent på hvordan det vil gå. Men snart vil jeg være midt oppe i det, og plutselig er jeg i Lima. Der en helt annen hverdag venter på meg.

Brasiliansk tid: 15:31

Jeg savner Buenos Aires veldig mye, og kjenner det er rart å være uten hverken Malin, Marte og de andre jeg møtte på hostelet. Men jeg har det fint i Brasilia. Hverdagen her er helt annerledes. I Buenos Aires (og Puerto Iguazu forsåvidt) var det en kiosk med empanadas rundt hvert et hjørne, og jeg kunne nesten forstå hva som ble sagt rundt meg. Og siden jeg bodde på hostel begge stedene i Argentina fikk jeg ikke helt den følelsen av å være en argentinsk borger. Her er det helt annerledes. Jeg bor på en sofa hos ei jente jeg begynte å chatte med tidligere i år, og vi møttes for første gang da hun og hennes venn henta meg på flyplassen torsdag kveld. Byen virker også mer åpen - jeg kan se himmelen og det er ikke store bygninger overalt. I Buenos Aires følte jeg meg noen ganger litt innestengt. Jeg liker Buenos Aires veldig godt, men jeg liker Brasilia helt utrolig mye også. Og siden jeg bor hos ei brasilsk jente, Carol, får jeg virkelig følelsen av å være fra Brasil selv, sett bort i fra at jeg ikke kan portugisisk. Alt jeg kan er obrigada, som betyr takk (og "kan jeg få en øl, vær så snill" er nesten det samme som på spansk, så jeg overlever). Jeg lever tett på kulturen, og jeg får vite så mye om Brasilia og generelt Brasil sin historie. Jeg får veldig mye informasjon på en gang, de elsker å fortelle om landet sitt, så jeg glemmer nesten halvparten av det som blir sagt. Men det er så gøy, og jeg synes det er så fint at de deler det de vet med meg. Og vi gjør noe hver dag! Carol introduserte meg for fetteren og noen av vennene hennes på fredag. De hentet Carol og meg hos henne, og vi kjøpte inn ost, skinke, vann, brød og kjeks og brukte i underkant av en time til å komme til Indaiá waterfalls. Det var så nydelig! Jeg fikk bade i en foss! Det var fantastisk herlig å ligge på en sten og kjenne sola steke, mens jeg hørte suset fra fossen og stemmer som pratet portugisisk i bakgrunnen. Vi var der en stund, før vi kjørte tilbake til byen for å spise lunsj. Her er visst lunsjen det viktigste måltidet om dagen, og de spiser på en måte ikke middag slik jeg kjenner til middag. Lunsjen er middag, og middag er et lettere måltid om kvelden. Mange av Carols venner er homofile, og de forteller meg at de ikke kan kysse i gatene, for ikke alle "tåler" homofili. Men det har heldigvis blitt mye bedre enn slik det en gang var. Så på fredagskvelden dro vi på en gayclub, og det var utrolig artig! Klubben er én av få utesteder for homofile, lesbiske og transseksuelle, og jeg tror det var flere hundre som var der. Jeg trodde i utgangspunktet at det var et utested kun for homofile, så jeg ble litt satt ut da ei jente dro meg til side og prøvde å kysse meg. Jeg følte meg smigret, men kjente at jeg heller skulle ønske det var en gutt. Vi dro hjem igjen rundt fire, og det suste i Carols og mine ører. Sinnsykt artig å være der, men også sinnsykt godt å dra hjem. På lørdagen sto vi opp rundt ni for å spise lunsj og for å dra på et marked. Maten de har her er helt vanvittig god, forresten. Har så lyst til å ta med meg alle oppskriftene hjem og lage en bok med kun brasilske måltider. Tror ikke kroppen min er så glad i maten da, for magen min har vært rar siden fredagskvelden. Det er ikke like ille nå, men det er fremdeles noe som ikke stemmer. Det gir seg sikkert snart.
På markedet var det så mye fint, og jeg hadde lyst til å gå bananas og kjøpe alle armbåndene jeg så, men endte opp med et armbånd rundt hånda og et rundt foten. I boden jeg kjøpte det jeg har rundt foten var det en afrikansk mann med dreadlocks, og han var så smilende og pratet masse, og sa vi måtte komme tilbake for å prate med han. Skulle ønske jeg hadde tatt et bilde av han. For en herlig mann. På kvelden dro vi for å spise med Carols venner, og flere av de sa gang på gang at de ikke forstod hva jeg gjør her i Brasilia. Hvorfor jeg ikke er i Rio de Janeiro eller i San Paulo istedenfor. Det er visst ikke så vanlig at turister kommer hit. Og det forstår jeg ikke. Byen er fantastisk, og det er så masse å se og gjøre. Jeg vil virkelig anbefale couchsurfing her, og sats på å havne inn i en fin gjeng. Tror jeg har vært veldig heldig med akkurat det. Ville ikke blitt det samme om jeg hadde bodd på hostel. Og det er veldig store avstander fra a til b, så det er et sjeldent syn å se mennesker gå i gatene. De fleste kjører bil.
I går var vi invitert på BBQ hos Carols familie, og det var så gøy! Grillinga foregikk i et hus med mange kontorer for advokater, men i helgene er det visst vanlig å leie stedet for å ha forskjellig arrangement. Familien hennes var så koselig, og maten var sinnsykt god. Det var også et basseng der, så kona til Carols fetter og jeg svømte litt i det. Sola var veldig varm, så det gjorde godt. Da vi dro kysset alle samme hverandre på kinnene, og ga gode klemmer. De er så hjertlige, om det går an å si. Så varme og vennlige. Jeg liker disse menneskene utrolig godt.

Akkurat nå ligger jeg på sofaen hos Carol. Hun er på jobb, så jeg har litt tid alene. Tidligere i dag hentet Dou meg, én av Carols venner, og vi dro hjem til han og spiste lunsj. Det var bare for én times tid, før han kjørte meg tilbake hit og dro på jobb. Da gikk jeg en tur på kjøpesenteret like ved og kjøpte noen greier til meg selv. Jeg trengte litt trøst, både for magen og for Argentina-savnet. Føler det hjalp litt. Nå skal jeg skype med lillesøster og mor om de har tid. Og om det fremdeles er sol etterpå stikker jeg kanskje til bassenget her i bygningen og slapper av. Hade så lenge!

Argentinsk tid: 18:00

På lørdag kom vi frem til hostel Natura i Iguazu Porto. Etter en 17 timers busstur. Turen gikk greit, men det var sykt godt å komme frem. Stedet vi bor på er luksus i forhold til stedet vi bodde på i Buenos Aires. Og her er det varmt! Kan gå i shorts uten å fryse, liksom. Vi gikk bare litt rundt da vi kom hit, og da vi slappet av på rommet om kvelden sovnet jeg før jeg fikk pusset tennene. Så var litt sliten etter turen.
Stedet her er ganske lite og veldig avslappende! Godt å komme litt ut av byen, men jeg kjenner jeg savner Marte og Malin og det å finne en kiosk med en snickers rundt hvert hjørne (de hadde alltid bare én). Men! I dag dro vi til Iguazu Falls! Det var helt fantastisk. Fossefallene var utrolig kraftige, og ordet "stort" fikk en helt ny mening. Vi måtte gå et stykke i regnskogen før vi kom frem til fossefallene. Det var sommerfugler overalt, og én av de satte seg på meg og ble med meg mens jeg gikk et stykke. De var så fine og i alle himlens farger. Også så jeg noen dyr som bare gikk rundt overalt. Skjønner ikke hvilket dyr det egentlig var, men de ligner på en blanding av grevling og maursluker. Tenkte bare å skrive litt kort, så avslutter nå. Må få skypet litt med lillesøster før mobilen lades ut. Skrives senere!

Argentinsk tid: 18:02

Livet her er helt vanvittig fint. Jeg koser meg så utrolig mye. Den siste uka har vært så bra. Siden sist har jeg fått sett tango i gatene, vært på den sykeste nattklubben noen sinne, spist biff og begynt å like rødvin (de har så god rødvin her, til sånn 20 norske kroner), lært litt tango og blitt invitert inn til to argentinere. Det siste var i natt, da vi var en gjeng på hostelet og jeg klatret ut av vinduet (det har vært døra mi siden jeg kom hit) for å gå på eventyr. Paul ble med, og vi begynte å prate med ei dame og en mann på seksti som stod ute i gata med en sigarett og ga melk til en katt. De ga oss vin og inviterte oss inn, og vi satt i et lite og sjarmerende rom med bilder på veggene og en gitar i taket. De tok ned gitaren og vi spilte sanger. De spilte spanske låter og Abba, Paul spilte noe av Bob Dylan og jeg spilte Fru Grønn. Det var så fint å være der. Det var den beste kvelden jeg har hatt på utrolig lenge. Natt ble til tidlig morgen, og etter en stund takket vi for oss og gikk tilbake til hostelet. Sola var i ferd med å stå opp da vi sovnet, og da jeg sjekka klokka da jeg våknet var den halv fire. Så for sånn ca to timer siden. Var litt stressa da, men har fått pakket sekken og det er bare et par sko jeg ikke finner. Resten er pakket og klart.
Dette er min siste dag i Buenos Aires. I kveld setter jeg meg på en buss som kjører til Iguazu Falls. Bussturen tar i underkant av 18 timer. Paul blir med, og det er jeg veldig glad for. Jeg trenger en reisevenn. Vi blir der frem til 1. mai, og da reiser vi hver vår vei. Jeg er glad jeg slipper å være alene helt enda. Det blir veldig rart å skilles fra Malin og Marte, da. De blir her til neste uke, og da reiser de til Cuba. Neste gang jeg ser de er jeg i Norge.

Det er så rart og fantastisk å være på reise. Endelig koser jeg meg. Den første uka ville jeg bare hjem. Nå gleder jeg meg til jeg kommer hjem, men jeg gleder meg også helt vanvittig til reisa. Til morgendagen, til dagen etter. Også gleder jeg meg til bussturen. Få lov å se litt mer av Argentina.

Snart drar vi, så jeg avslutter nå. Skal prøve å oppdatere så snart det lar seg gjøre!

Argentinsk tid: 20:12

I dag var jeg på min første alene-med-Asbjørg-og-sekken-tur. Det starta med at jeg lå på taket og nøt sola, da jeg fikk vite at "taket kan ramle ned om du er oppe på det i lengre enn to minutter" (jeg har vært der i tre timer av gangen, så det stemmer jo ikke), så jeg ble skikkelig sur og sa "da går jeg til stranda" på impuls. Og da jeg hadde sagt det var jeg nesten nødt til å bare dra. Men da sa han som styrer stedet at "det er ingen strand der nede, men ei elv". Fikk et kart og en beskrivelse til et sted hvor jeg kunne låne en sykkel. Så jeg pakket sekken med dagbok og håndduk og la i vei. Etter en stund bestemte jeg meg for å droppe sykkelen og kartet, da jeg ikke kunne finne stedet, og vandret mot "stranda" istedenfor. Det jeg har lært så langt er at jeg ikke greier å lese kart. Etter å ha gått i den samme retningen en god stund, fant jeg det de kalte elva. Jeg gikk videre blandt bygninger og mennesker og fant til slutt et økoområde. Jeg skjønte ikke at det var det før etterpå. Det var jo skilt overalt inne på området, så om jeg hadde fulgt godt nok med i spansktimene ville jeg vel forstått det. Jeg fikk se trær jeg aldri før har sett, fugler jeg aldri før har hørt, og jeg gikk på en sti jeg aldri før har gått. Før nå. Det var utrolig nydelig, og da jeg tok til venstre i skogen og havet omsider kom til syne følte jeg meg frelst. Satt der en stund og speidet utover horisonten. Tok av meg på bena og plukket stener. Tror Frida fra folkehøgskolen ville elsket og vært der. Etter en stund begynte jeg å gå tilbake. Kjøpte en hotdog på veien og så på mennesker, og var hjemme rundt sju etter å ha gått i sirkler rundt hostelet. Fant det heldigvis til slutt.
Akkurat nå sitter jeg ute i bakgården. Paul og Kathrine (to på hostelet) sitter og prater om dagen sin mens Paul krimpler litt på gitaren, og Malin og Marte kom akkurat tilbake fra shopping. Skal snart dusje i det halvkalde vannet, også får vi se om vi stikker ut i kveld. Har så lyst til å danse, og se om utelivet i Buenos Aires er slik jeg håper det er. Håper dere har det fint i Norge! Savner hjem utrolig mye. Savnet er ikke like intenst som før, men heller blitt litt "sånn er det bare". Jeg må bare prøve å ikke savne alt så alt for mye, for da går jeg glipp av alt det fine rundt meg. Jeg skal oppdatere igjen så snart det er noe å skrive om! Snakkes snart.

Argentinsk tid: 15:42 /Norsk tid: 20:42

Hei! Først må jeg si at jeg ikke ante hva jeg kunne forvente meg av Internett her nede i Sør-Amerika, så er lettere overrasket over at jeg har hatt tilgang på Internett så og si konstant siden jeg forlot Norge. Hostelet vi er på har gratis Internett, og alle flyplassene hittil har hatt det. Det gir meg en følelse av at jeg ikke er så langt unna hjemlandet mitt likevel. Og selv om det ikke har hendt noe spennende enda, ville mor at jeg skulle oppdatere. So here it goes!

Turen fra Norge til London gikk greit. Jeg hadde ei mor og en sønn ved min venstre side og midtgangen ved min høyre side på flyet. Gråt som et nervevrak, og jeg kunne se i sidesynet at gutten så på meg med et "jeg-vet-ikke-om-jeg-skal-spørre-om-det-går-bra-eller-overse-henne"-blikk. Han valgte det siste, og det var like så greit. I London møtte jeg Andreas og en skikkelig sommer. Jeg fikk låne dusjen hans og han fôret meg med mat, og da han spurte om hvordan jeg hadde det, knytta strupen min seg og tårene bare "hey, nå kommer vi igjen!". Så jeg hadde det ikke superfett, akkurat. Vi var sammen en liten stund, før han fulgte meg noen stopp i undergrunnen og vi tok farvel. Flyet videre til Argentina gikk halv elleve på kvelden, og tiden frem mot avgang gikk utrolig fort. Hadde noen sammenbrudd inne på flyplassen, men gikk ut og samla meg med en repareringssigg, prata litt med lillesøster og gjorde meg klar mentalt. Satt ved midtgangen i flyet, flyet lettet, og jeg sovnet og sov over middagen. Var litt småkjipt å våkne og se at alle spiste, så jeg trøsta meg med skittles og Frozen på tv-skjermen foran meg. Så var jeg plutselig framme i Buenos Aires. Utrolig rart. Min grønne sekk kom til syne på rullebåndet, og alt var liksom så problemfritt. Jeg bevitnet et protesttog med sinte mennesker som akkurat hadde fått sparken, før Malin og Marte ankom flyplassen og vi kunne sette oss i taxien og bli kjørt inn til hostelet. Og nå er vi her! En dag er gått og alt føles mye bedre. Hjemlengselen er ikke like intens og jeg føler jeg kan slappe av. Da jeg i ste stod på taket av bygningen (noe vi har bestemt oss for å kalle fjellet) innså jeg at jeg virkelig befinner meg i Argentina. Jeg er virkelig her! De vi bor med på hostelet er innmari avslappende (bortsett fra en som prater helt sinnsykt mye), og i kveld blir Malin, Marte og jeg med de og en annen gjeng med backpackere på fotballkamp. Vi må visst kle oss i blått og hvitt for å ikke få et slag i trynet.. Frem til da skal vi bare slappe av med ekte argentinsk vin fra et plastglass og rock på radioen.
Skrives senere!

For åtte måneder siden satte jeg en tilsynelatende tilfeldig dato, 10. april, og tenkte ikke mer over saken. Det skulle bli den dagen jeg reiste. Den dagen jeg reiser. Og den dagen er i morgen. Jeg har ikke fattet det i løpet av perioden fram mot denne dagen, men jeg tror jeg forstår det nå. Jeg er overraskende rolig. Har grått ukontrollert og seriøst vært på nippet til å få dødsangst, men det går bedre nå. Alle følelsene som går igjennom kroppen min, herregud, det kan ikke beskrives. Livet føles så fint. Og selv om jeg gleder meg aller mest til å komme hjem til Norge igjen - til sommer, til venner og til familie, til å kunne praktisere kunnskapen min - gleder jeg meg litt til reisa også. Det har jo vært drømmen min i flere år, selvfølgelig gleder jeg meg. Men tror ikke jeg vil kjenne på den virkelige gledefølelsen før jeg setter mine ben på flyplassen i Buenos Aires. Når jeg puster inn Argentinsk luft, hører musikk i gatene, kjenner lukter jeg ikke har kjent før, kan gå i tynne klær og bade i havet - da tror jeg at jeg kanskje vil komme til å smile litt. 

Den siste måneden har vært den beste og lengste måneden i mitt liv så langt. Jeg har mistet begrepet av tid, og alt har vært så fint. Jeg synes det er spesielt sørgelig å reise fra landet mitt nå når jeg har det så fint i det. Har nesten tvilt på ønsket mitt og drømmen min, og har ikke kunne forstått at det kan være verd det. Men jeg tror det blir det. Jeg tror det er det. Jeg kommer jo hjem. Jeg må komme hjem. Selv om jeg ser for meg det verste, der jeg ligger blødende i ei bakgate, frastjålet alt (ikke at det er så mye å stjele fra meg, men likevel), og uten mulighet til å vite hvor jeg er. Det hadde vært litt kjipt. Men jeg tror nok jeg vil kunne komme meg levende fra det òg. Det aller verste er egentlig ikke det, for jeg velger selv om jeg går til venstre eller om jeg går til høyre. Det jeg ikke har styring over er piloten og flyet og naturen. Hjelp. Jeg tror jeg helt ærlig gruer meg mest til å fly, og den første flyturen, den til England i morgen klokka 11:50, tror jeg blir den aller verste. Bussturen hjem fra Trondheim i går kveld, for eksempel, var grusom. Hadde akkurat tatt farvel med to fantastiske mennesker. Og i kveld, når mami, lillesøster og jeg kjører ned til Gardermoen, kommer til å føles så rart. Da har jeg tatt farvel med papi. Også tar jeg farvel med mami og lillesøster i morgen formiddag, og generelt Norge. Men så blir alt bare bedre og bedre, og den dagen jeg kommer hjem kommer til å bli så bra at ordet bra får en helt ny definisjon. 

Lurer på om det føles like dramatisk for alle som skal reise vekk for en liten stund. Ei utrolig nydelig jente i barnehagen følte det var skikkelig dramatisk i går, iallfall. "Jeg reiser vekk på en liten tur med sekken min, bare", sa jeg etter å ha fortalt at jeg blir borte en stund. "Nei, jeg vil ikke at du skal opp til himmelen", sa hun.Håper turen viser seg å være så avslappende og ikke-stressende som overhode mulig. Jeg skal prøve å oppdatere her underveis, men jeg aner ikke hva jeg kan forvente meg av internett i landene jeg skal besøke. Håper dere som leser får det fint i Norge, og jeg synes dere er skikkelig heldige som får oppleve våren. Jeg har heldigvis fått sett noen hestehover og litt løv på trærne, så jeg er litt fornøyd. Og når jeg kommer tilbake er det grønt og blått og bare helt fantastisk. 

Okei. Nå skal jeg pakke sekken. Føler det er noe jeg burde gjort for ei uke siden. I kveld kjører vi til Oslo, og i morgen på denne tiden er jeg i London, og i overmorgen på denne tiden er jeg i Buenos Aires. På den andre siden av kloden, liksom. Jaja. Hvem hadde trodd det. 


\Surprise party fra helga. Jeg kjenner seriøst de kuleste menneskene i hele verden. 

Reiseforsikring check
Vaksiner check 
Sekk check
Reisedagbok check
Filmkamera check

Greier ikke å komme på mer som er relevant til reisa. Herlighet, jeg er jo ikke klar 

Denne dagen har startet tregt. Jeg sovnet like før sola sto opp og våknet for et par timer siden. Føler meg uggen i kroppen. Som et menneske uten verdi. Det er som en kraft trykker meg ned i senga, og det er vanskelig å bryte løs. Heldigvis vet jeg at denne følelsen vil bli erstattet med en bedre følelse så snart jeg kommer meg opp. Jeg følte bare for å skrive litt først. 

Om åtte dager er jeg i London. Da er sekken pakket med nødvendigheter for ei tre måneders lang reise, og jeg finner den forhåpentligvis like hel på flyplassen i Buenos Aires dagen etter. Jeg er forhåpentligvis mentalt klar over hva jeg begir meg ut på. Og forhåpentligvis vil de tre månedene gå fort. 
Det er noe som vrenger seg i magen min når jeg tenker på dette. Jeg blir skikkelig kvalm. Om det fortsetter sånn, er jeg sikker på at jeg kommer til å kaste opp på Gardermoen før flyet letter 11:50 om åtte dager. Jeg kan se for meg at jeg tar avskjed med mor og lillesøster, og går med gelében igjennom sikkerhetskontrollen. Jeg kommer til å få følelsen av å ikke få puste. Som om det ikke er nok luft på Jorda til å fylle lungene mine. Men slapp av, du skal jo bare til den andre siden av jordkloden, ikke til månen! Jada, jeg er sjokkert over reaksjonen min selv. Men jeg har ikke gjort noe slikt før, og når jeg skal gjøre noe jeg ikke har gjort før bruker jeg å bli rar. Jeg aner jo ikke hva som venter meg.  
Jeg tror den første uka i Argentina og den første uka hjemme i Norge igjen vil være de to rareste ukene i mitt liv så langt. Alle forskjellene, alt det nye. Alt som er forandret - eller som ikke er forandret. Jeg gleder meg helt ubeskrivelig mye til å se mormor og morfar igjen. I helga tok jeg avskjed med de, og da mormor sa "jeg er glad i deg" og "hade" greide jeg ikke å respondere. Jeg kjente at strupen min knyttet seg, og jeg følte et voldsomt press bak øynene. Så gråt jeg stille og ukontrollert i bilen på vei til bussen som skulle ta meg med til far. Jeg trodde det ville bli fælt å skilles fra Lucas og kattene også, men jeg greide ikke å fatte det da jeg ga de mine siste klemmer for tre måneder. Men når jeg skal skilles fra lillesøster, storebror, mor, far og alle vennene mine - jeg kommer til å være et nervevrak.

Og samtidig som den nevrotiske og redde delen av meg roter til kroppen min, er den frie og livsnytende delen av meg rolig. Dette går fint, null stress. Tenk så artig dette blir. Ta det med ro. Alt ordner seg. Du dør ikke enda. Det du trenger finner du i skogens pølsebu. Og så videre. Jeg finner så mange nye sider ved meg selv at jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Men hey, nok klaging. Jeg lever. Tenk all kunnskapen jeg sitter med om tre måneder. Jeg gleder meg sånn til å ta med meg de erfaringene jeg vil få videre i livet. Akkurat nå er det dagen jeg kommer hjem igjen jeg gleder meg mest til, men jeg tror at alle dagene i mellom vil bli utrolige også. Klapper meg selv på skuldra og ønsker meg lykke til. 




\priv

Nå ligger jeg i senga og hører på musikk. Er i strålende godt humør, og det føles helt fantastisk. Det kribler i magen, og jeg kan ikke vente med å bare leve. Høres helt rart ut. Går litt i bølger, det humøret mitt. For et par dager siden lå jeg på samme sted og vræla i puta, liksom. Med musikken på max styrke. I dag er en bra dag! Mulig det er fordi jeg tok meg sammen i morges. Våknet etter alt for lite søvn, og vred meg i 50 minutter etter at den første alarmen hadde ringt. Men så tok jeg tak i meg selv og sa "dette blir en fin dag". Himmelen var blå, så det kunne nesten ikke passet bedre. Så langt har det stemt. 

Jeg er egentlig akkurat kommet hjem fra ei skikkelig fin vakt på barnehagen. På veien hjem ringte jeg han som gir ut vakter til tilkallingsvaktene på bakeriet, og fikk tre nye vakter bare der. Den ene er i natt, så det kan bli spennende å se om jeg holder meg våken ut natta. Neida, jeg vet det går bra. Men kommer til å sove utrolig godt i morgen tidlig. I morgen kveld skal jeg ut med Katrine og hennes venner, og det gleder jeg meg veldig til. Er litt redd for at det er den siste gangen jeg stikker ut på byen her i Norge på noen måneder, og det er litt kjipt. Har begynt å få sansen for det, sånn i forhold til mitt syn på det for et halvt år siden. Vet ikke hva som hendte. Jeg ble 20, så det er mulig det ligger noe i det. 

Den siste tiden er det én setning som har ploppet ut fra munnen til menneskene i rundt meg. "Nå er det ikke lenge igjen!", sier de med glans i blikket. De mener selvfølgelig reisen min. Den som er om 20 dager. 20 dager!? Jeg kan ikke fatte det. Fikk sjokk da jeg i ste pratet med en kompis og sa at "det er 20 dager til". I dét ordene datt ut av meg, innså jeg det. Men nå er det glemt. Litt, iallfall. Jeg liker det ikke, egentlig. Men jeg liker det også. At jeg snart skal få lov å reise til Argentina, til Jamaica, til Costa Rica. Jeg er bare skikkelig spent og litt stressa og litt bekymra for meg selv. Desto nærmere den store dagen blir, desto mer har jeg unngått å tenke på det. Nekter å telle dager. Nå har jeg ikke noe valg. Jeg kan ikke overse realiteten særlig mye lengre. Men det var godt så lenge det varte. Jeg gleder meg allerede til jeg kommer hjem igjen. Det er litt rart å si - dette er jo en drøm som har levd i hodet mitt i flere år. Og nå skjer den. Det virker bare som om det er så lenge til. Det føles ut som om en hel evighet skiller meg fra dagen i dag og den dagen jeg reiser. En evighet på 20 dager. Livet mitt vil være helt annerledes om 20 dager. Om 21 dager er livet mitt nesten ugjenkjennelig. Og det er kanskje det jeg har problemer med å fatte. Hjernen min greier ikke å forstå det. 

Nå må jeg komme meg opp og gjøre noe kult. Om 45 minutter sitter jeg på bussen på vei til jobben. Jeg får mye muskler, iallfall! "Hvordan fikk du armmuskler?", vil folk kanskje lure på. Jo, jeg har løftet kaker og babyer. No biggie. Hvem trenger vekter, liksom. 


\priv

Hei og god morgen!

Jeg våkna nå. Ute regner det, og jeg tenker å ta med meg kameraet mitt for å ta bilder i havet. Innerst inne vurderer jeg å kanskje ta på badeklær også, men det er mulig at akkurat det blir litt for kaldt i mars. Jeg får se på gradestokken. Selv om jeg har opplevd at vannet ofte føles varmere når det regner. 

På torsdag reiste jeg inn til Trondheim. Jeg hadde planer om å se på soveposer, ordne ny mobillader og se på kamera til reisen min. På The North Face fant jeg en dyr dunsovepose og en kjekk gutt. Jeg tok ikke med meg noen av dem hjem, da jeg verken hadde penger eller særlig guts til det. Så vandret jeg bort til Mercus for å stikke innom Boarshop - skulle bare se litt på eventuelle kameraer til reisa. Bare se, så klart. Hun jeg møtte i disken var hjelpsom og artig, og jeg sto der i sikkert én time og lærte om GoPro og alle de duppedingsene som hører med. Og etter den timen var jeg frelst. I fem måneder har jeg ikke kommet lengre enn å tenke tanken på å ta med et GoPro-kamera på reisa mi, men denne dagen gikk jeg et skritt til. Jeg putta bankkortet inn og tømte kontoen etter grundige tanker for og mot. Jeg fikk minnebrikke, kamera, kamerastang og feste til undervannshuset for en ganske bra pris, og er nå en eier av dette kameraet. Jeg var så glad da jeg gikk ut av butikken at jeg bare hadde lyst til å hoppe av glede. Jeg har visst et lite materialistisk hjerte likevel. Jeg glemte å fikse mobillader, men det kan være det samme. Det finnes sikkert mobilladere i Sør-Amerika. 

Jeg innser litt etter litt at jeg faktisk skal reise. Vaksiner er tatt, tror forsikringa er mottatt i posten og kamera er fiksa. Alt som egentlig mangler er betaling av forsikring og pakking av sekk. Jeg kan reise i et par hullete sko og jeg kan alltids ta med meg et teppe (selv om jeg sa til gutten på The North Face at jeg garantert kom tilbake. Var sikkert lysten min som pratet). Da jeg fikk kameraet i hånda gikk jeg enda nærmere å innse at jeg faktisk reiser. I dag er det akkurat én måned igjen. Om én måned befinner jeg meg i England, på en flyplass i London, og venter på at flyet til Buenos Aires skal lette. I morgen om én måned er jeg på flyplassen i Buenos Aires og venter på Malin og Marte. Og reisen har offisielt startet. 

Sist jeg var på jobb var på fredag, og neste gang blir ikke før fredag i neste uke, med mindre jeg får noen vakter underveis. Det er ser litt kritisk ut på kontoen, og venner av mor kan ikke skjønne at hun lar meg dra med så lite penger. Men mor sa at jeg kan bruke det til min fordel. "Du kan ha et slags prosjekt der du ser hvor lite du kan klare deg for i tre måneder i andre land". Nå er det blitt jeg som sier "er ikke helt sikker på dette, jeg" og lillesøster som sier "du må jo dra nå da" og mor sier "jeg vet du blir skuffa om du ikke drar, så du må bare dra". Vi har bytta litt roller. I et halvt år har det vært motsatt. Jeg tror ikke jeg kommer til å innse hva jeg begir meg ut på før jeg er midt i det. Så får jeg bare leve i reisebobla mi frem til da. Det fungerer fint for meg. Jeg tar det som det kommer! 






\priv_gopro hero3 black edition adventure (bildene er redigert i Afterlight på mobilen, så kvaliteten er ikke helt på topp). 

Planen nå er å spise frokost, spille piano, ta en dusj og ta med meg kameraet utendørs. Har også skikkelig lyst til å spille gitar. Og i kveld skal jeg skype med Thomas og Frida. Så mange planer har jeg ikke hatt på en evighet. Tror dette blir en veldig bra dag. 

Vi snakkes senere! 

= Mission unaccomplished. 

Jeg vet ikke om det er det at jeg gjør noe feil eller om jeg bare ikke har truffet de rette folka - jeg er iallfall singel. Og det har jeg vært skikkelig lenge. Det er ikke sånn at jeg går rundt og higer etter å ha en type, jeg er ikke på en konstant jakt akkurat, men jeg skal ikke nekte for at det hadde vært litt fint om sommerfuglene kunne flyttet inn i magen min igjen. Det siste halvåret har jeg kjent det skikkelig. Det har nesten føltes ut som om jeg har jaktet. Litt. Jeg føler at alle vennene mine har noe på g med noen, eller til og med har noen de kan kalle for "sin". Mennesker kysser hvor enn jeg snur meg, og jeg tar meg selv i å stirre på de med et overdrevent smil og tårer i øynene. 

Jeg har ikke så mye erfaring når det kommer til forhold. Jeg var "sammen" med en gutt da jeg gikk i syvende. Hadde likt han i seks år, også ble vi endelig kjærester. Yes, liksom. Dream come true. Vi pratet én gang. Én gang! Det ble slutt etter ei uke og tristheta var over etter to dager. Eller, trist var jeg ikke akkurat, men dere skjønner. Mindre happy. Altså helt normal. Så ble jeg sammen med en gutt to år etter, og det varte i hele 30 dager! Eller nesten, da. Mulig det var litt mindre. Det var i det minste lengre enn det forrige. Vi kyssa og hang sammen på skolen, og når jeg ser tilbake på den tiden kjenner jeg meg nesten ikke igjen. For jeg husker at jeg følte meg så trygg. Tenkte ikke så mye. Da jeg ble sammen med en gutt på videregående var jeg skikkelig usikker og klein. Skjønte ikke helt hvordan jeg skulle oppføre meg. Hvordan skal kjærester oppføre seg, liksom. Jeg visste det iallfall ikke. Så det er min historie. Og siden har det gått ingen vei. 

For noen år tilbake tenkte jeg at "hey, null stress å være singel. Det er chill, og jeg slipper å anstrenge meg noe særlig. Jeg kan spise kake uten skje, droppe å shave meg under armene og jeg kan ha hele senga for meg selv". Så gikk det opp et lys for meg. Om jeg noen gang skulle gå inn i et forhold uten å bekymre meg og uten å være usedvanlig klein, måtte jeg bli 100 prosent sikker på meg selv. Jeg måtte greie å ta vare på meg selv for å i det hele tatt greie å ta vare på noen andre. Jeg trengte litt tid for meg selv. Hadde ikke plass til noen andre i livet mitt. Men nå føler jeg at jeg har kommet til et punkt i livet hvor dette ikke er en realitet lenger. Jeg føler meg mye tryggere, og jeg har mer ro i kroppen. Og hva skjer i hodet mitt da? Jo, tanker om en eventuell kjæreste oppstår. 

Jeg savner den spenningen som går igjennom kroppen når gutten jeg liker ser på meg, den forferdelige rødminga som oppstår når han sier et eller annet vittig, den uvissheten om hva han tenker om meg og sånn. Hvor fint det er å holde noen i hånda, og det å gå på date. Nå har jeg riktignok ikke akkurat vært på en ordentlig date, men det ser skikkelig fint og flaut ut på film. Det ironiske er at da jeg var blandt gjevnaldrende, altså da jeg gikk på skole, var jeg over gjennomsnittet komfortabel med situasjonen slik den var, og syntes ikke at det passet helt med en kjæreste. Men nå, nå når jeg ikke er på skole og ikke har muligheten til å sikle etter noen i et friminutt, kjenner jeg at jeg gjerne skulle trengt det. For nå er jeg klar. Flere år for sein. 

Så jeg lasta ned tinder. Ikke døm meg. Jeg dømmer meg nok som det er. Da jeg fikk høre om appen, sa jeg at "det der laster jeg aldri ned". For hvor unaturlig er ikke det? Jeg vil at det skal være sånn som på film, jeg. Jeg har sett for meg det perfekte første møtet.  Jeg er på en kafé med vennene mine, også skal jeg gå ut for å ta en røyk (uten at jeg røyker, men jeg har ikke kommet opp med en annen grunn til at jeg plutselig skal gå ut av kaféen for så å komme inn igjen), og da jeg kommer til døra så krasjer jeg med en gutt som er så fin og flott at jeg mister betydningen av livet slik jeg kjenner det. Og han føler akkurat det samme, men det vet jeg jo naturligvis ikke enda. Vi ser på hverandre i noe som føles ut som en uendelighet, før en av oss bryter stillheten med ett eller annet passende og søtt. Vet ikke hvilke ord det skal være enda, men jeg jobber med saken. Så går jeg inn i kaféen igjen, og vi smiler litt til hverandre og sånn, før vennene mine og jeg stikker, også møtes han og jeg helt tilfeldig neste dag midt på gata. Har spilt denne scenen i hodet mitt noen ganger for mye, for å si det sånn. Jeg er så klein. Det jeg vil fram til er vel at det er ikke så big deal. Om en møter et fantastisk menneske så spiller det vel ikke noen rolle om det var på bussen, i en begravelse eller på en overfladisk app. 

Mor sa noe sånt som "om en ikke finner det en leter etter i det miljøet en selv befinner seg i, må en lete i andre miljøer". Og det er det jeg gjør nå. Så får jeg bare fortsette å møte kafé-gutten i hodet mitt. Det hadde jo vært awesome om det virkelig hendte, men jeg tror jeg overlever om det ikke blir riktig slik. 


/Danmark, 2013

Jeg ligger nydusja i senga med levende lys rundt om i rommet. Jeg er hos far nå. Reiste fra mor tidligere i kveld.
Jeg leter litt etter inspirasjon, egentlig. Jeg trenger inspirasjon. Enda det flyter over av akkurat det rundt meg. Spennende bøker stablet langs veggen på gulvet, fars maleri på veggene, fotografier i taket, capser på "hylla" ved senga sammen med Fridas bongotromme, neglelakker i forskjellige farger og tomme vinflasker. Halvferdige låter skrevet ned på hvite ark. Smykker fra land jeg har besøkt. Smykker fra land venner har besøkt. Musikken spilles av. Og jeg føler meg litt rastløs. Jeg vil ut. Da jeg satt på bussen i kveld, tenkte jeg å rulle langt vekk med longboardet da jeg kom frem, men i dét jeg gikk ut bussdøra ombestemte jeg meg. Den kalde lufta fylte hele kroppen min, og alt som fristet var å ta en varm dusj og drikke melk. Så jeg gjorde det istedenfor. Og nå ligger jeg her og aner ikke hva jeg skal tenke. 

Før jeg reiste fra mor i dag, pratet hun om vannføringstesten hun tok da hun skulle ta dykkersertifikatet. Hun ville gi meg en sånn test, i og med at jeg skal reise alene ut i verden. "Vi må finne ut hvordan du håndterer en situasjon der det er lett å få panikk". Hun har merket at jeg har vært litt panisk når det kommer til penger og det å få spart opp nok. At jeg rømmer litt vekk fra problemet. Så hun stilte spørsmål om hva jeg tenker om økonomien både før og underveis på reisen. Og jeg ga selvfølgelig helt feil svar. "Jeg tenker å ta det litt som det kommer", "jeg kan jo selge meg selv", "rane en bank". Etter hvert forstod jeg at jeg ikke ville bestå testen om jeg fortsatte å gi feil svar, så jeg sa jeg kunne spille på gata og slutte å snuse. Det likte mor litt bedre. Men om jeg greier det er en annen sak. Tanken er iallfall grei. Vet enda ikke om jeg i det hele tatt bestod testen. Men jeg må vel gjøre det før jeg reiser. 
Jeg forstår ikke hvor pengene jeg har tjent har blitt av. Jeg har hatt dyre mobilregninger og jeg har et busskort jeg fyller på hver måned, men det skal da være igjen mer? Når det kommer til hvor mye jeg har jobbet blir det verre. Jeg fikk nylig en jobb til, men begge jobbene jeg har er svært uforutsigbare. Jeg er jo bare en tilkallingsvakt. En dag kan jeg bli oppringt, også kan det gå en uke før neste gang jeg får jobbe igjen. Det er så vanskelig. Og jeg har tydeligvis ikke tjent så mye som jeg håpet på. Jeg vet iallfall at jeg skal reise - flybillettene er betalt, jeg har betalt for overnatting den første uka og mor har en sekk jeg kanskje skulle få låne. Så tar jeg resten når det kommer. Jeg er ikke så god på å planlegge. Jeg tenker at alt ordner seg. Det som skal skje, det vil uansett skje før eller siden. Og jeg har et fryktelig dårlig forhold til penger. Jeg hater egentlig penger. Samtidig vet jeg at de kan ha mye nytte med seg. Om de brukes riktig. Jeg hater de fordi de ofte ikke brukes riktig. Men jeg er glad når de gjør det, og går til noe godt. Jeg tror jeg klarer meg på en norsk hundrings om dagen. Jeg vet ikke hva det tilsvarer i pesos og dollar, men jeg tror det skal gå bra. Jeg klarte meg med mindre da jeg bodde på hybel. Jeg synes bare det er så trist at jeg ikke kan bidra økonomisk til lokalsamfunnene i de landene jeg besøker. De ser ei hvit dame og tenker vel at jeg har penger, "for alle hvite har jo penger". 

Håper ikke dette oppfattes som syting og klaging. Jeg er bare litt oppgitt. Oppgitt over alt som må betales. Forsikring og vaksiner, for å nevne noe. Hadde det vært opp til meg hadde jeg verken betalt for det ene eller det andre. "Men du må ha forsikring, og du må ta vaksiner", sier mor. Javel. Jeg vet forsikringer og vaksiner er til for å unngå at eventuelle situasjoner skal bli vanskelige, men jeg klarer ikke å legge fra meg tanken som sier at "dette er bare noe mennesker har funnet på for å tjene penger". Og det blir jeg litt sint for. Det er så mye fokus på det å ha penger "nok" og ha økonomi til det ene og det andre. Jeg har lyst til å melde meg ut. Men igjen så vil jeg bidra med det jeg kan, og da er det ofte med penger. Så jeg trenger penger. 

Konklusjonen er at jeg blir rik på det jeg hater. Vet enda ikke hvordan. Mulig det vil ha noe med et drømmende hode og tanker å gjøre. Så tar jeg det derifra. Og mens jeg er i gang kan jeg jo spørre om noen vil sponse meg et GoPro-kamera. Er jo fint om Boardshop eller NRK og slikt er interessert i en dokumentarfilm utenom det vanlige. For det skal jeg lage på reisen min. Legg inn aksjer! Jeg kan ikke love at filmen blir bra, men det er viktig å satse i livet. Det er slik en lever. Og jeg tenker å satse høyt. 


/Kreta, 2011

er det helg! Ble oppringt og spurt om jeg kunne jobbe i barnehagen i dag likevel. Klokka var noen minutter på åtte, og jeg skjønte egentlig ikke hva jeg sa til stemmen i den andre enden. Jeg føler meg som et helt annet menneske når jeg er trøtt.. En gang tok jeg telefonen da jeg sov, og jeg trodde jeg prata med noen helt andre enn den det virkelig var. Husker jeg iallfall sa "ja" i morges, også var jeg på jobb en halvtime etter. Kjekt å bo så nærme! 
Dagen i dag gikk like raskt som dagen i går. Det går så fort når jeg har det gøy. Jeg trives så godt på jobben. Gleder meg til den dagen jeg får barn. Jeg vet det sikkert er 10 år til, men jeg gleder meg likevel. Jeg føler meg litt for mye som et barn selv enda, så det å passe på et barn på heltid tror jeg hadde vært litt for optimistisk. Men da det skjer kommer jeg til å være verdens heldigste mor. 

Har ikke så mye mer å meddele, så jeg tenkte jeg kunne laste opp et antrekk fra en dag tidligere denne uka! Utrolig lenge siden jeg har gjort det og har tidligere uttrykt min irritasjon over "dagens outfit" og shit, men hvorfor ikke. #hyklerjenta 


/chinos carlings, tee sweet sktbs junkyard, snapback obey urban lykkesmykke tibetansk sjappe i Nepal

I dag hadde jeg min første vakt i barnehagen! 
Var både spent og nervøs da jeg tuslet hjemmefra kvart over åtte i dag (er forresten helt fantastisk at barnehagen ligger kun 5 min unna (4 og 1/2 for å være konkret)). Men etter det første kvarteret hadde jeg glemt hvor nervøs jeg var. Det var skikkelig herlig å kunne gi så mye av meg selv. Det er ikke det at jeg ikke gir av meg selv på Goman eller at jeg ikke har gjort det på noen av mine tidligere jobber, men her krevde de at en måtte gi masse av seg selv, hele tiden. Og desto mer jeg ga, desto bedre ble jobben. Glemte egentlig at det var en jobb, men da ei av barnehagedamene kom og spurte om jeg hadde tatt en pause kom jeg på at jeg faktisk var på jobb. Det er jo bare gøy å være med barn. Barna drar frem det barnet jeg fremdeles har i meg. Samtidig får de meg til å føle meg voksen. For de er jeg jo supergammel. Husker iallfall selv at jeg syntes tiendeklassinger var eldgamle da jeg gikk i femte, og nå er det jo snakk om 18 års forskjell til og med. Den største utfordringen er vel ansvaret jeg har når jeg er der. Jeg må klare å være bestemt og samtidig greie å være åpen og snill. Jeg følte meg litt håpløs noen ganger, men det kommer seg vel etter hvert. Dette er iallfall en fantastisk erfaring å ha med seg videre! 

Nå har jeg noen dager fri før jeg skal arbeide på tirsdag igjen. Mor kjører til Trondheim i morgen for å hente ei venninne, og jeg tenker å være med. Hun spurte om jeg ville være med for å se på kjøkken før flyet lander med venninna hennes i. Det er jo valentinesdagen og alt, og hva er vel ikke bedre enn å tilbringe dagen på Ikea med mor og svenske kjøttboller? På lørdag drar jeg til Katrine. Hun skal lage foccacia. Håper jeg kan være med å lage det, for det er så sinnsykt godt. Mulig vi drar ut på kvelden, men vet ikke hvordan det blir enda. Uansett gleder jeg meg skikkelig til dagene fremover! 

Snakkes senere, ha en fin kveld. 

Det begynner å bli en stund siden jeg la ut noe på sida mi. Jeg har skrevet noen halvferdige låter, men har på en måte ikke kommet opp med flere ord på de sangene. Så de ligger der bare, og venter på å bli hele.. Men! I dag satte jeg meg ned, hørte på Ed Sheeran og tenkte at "nå må jeg skrive en sang". Også gjorde jeg det. Og her er den. 

Når jeg hører på den i ettertid synes jeg det er vanskelig å forstå hva jeg synger. Kort fortalt handler det om ei jente som har mista seg selv. På en måte. 



Du kan finne youtubekanalen min her!
#musikk #sangvideo

Jeg ligger oppe på soverommet og hører musikk fra høytaleren. Jeg har sovet lenge i dag, men det var sinnsykt godt. Sov ikke så godt først, da jeg våknet først av kulde og etterpå av at mor ringte. Husker nesten ikke hva vi pratet om. Så sa hun at jeg hørtes så rar ut, og da innså jeg at jeg egentlig sov. Jaja.. 

Uansett! Jeg har en gledelig nyhet å meddele. Prøvde å ringe flere av vennene mine, storebror, lillesøster og mami for å fortelle det til de, men ingen tok telefonen/hadde ikke tid akkurat da. Så da skriver jeg det her istedenfor: 
Malin, Malins venninne og jeg har booket sted å bo i Argentina! Endelig! Merker med en gang at brikkene begynner å falle på plass. Har vært så stressa, for, jeg har nesten ingen penger spart opp. Ikke så enkelt å spare når jeg får minimalt med jobb + at jeg ikke akkurat er verdensmester på å spare. Men reisen blir uansett, om det så er med 5000 i lomma eller med 20000. Jeg fikset timer til vaksinering i går, så den prossessen er også satt i gang. Blir muligens fire vaksiner.. Er ikke så glad i sprøyter og sånt, men det lønner seg vel. Selv om jeg personlig tror at kroppen har godt av å bli litt syk slik at den blir immun neste gang bakteriene angriper. Uansett.. Tilbake til bookingen: 
Vi skal bo på et skikkelig sjarmerende hostel i Buenos Aires, og da jeg googlet stedet i google maps så det ut som om det ikke var lange veien til havna! Hostelet er ikledd spreke farger og søtt interiør, og mannen som står bak har fått gode anmeldelser fra kunder. Vi ble også tilbudd å bli hentet på flyplassen, og det er jeg veldig glad for. Aner ikke hva jeg skal gjøre i alle de andre landene. Der er jeg jo alene også, så satser på at jeg møter noen likesinnede på veien. Har sjekka ut couchsurfing, og jeg sendte en forespørsel til noen i Costa Rica som virka lovende, men jeg fikk beskjed om å heller spørre når tiden nærmer seg. Så jeg tror jeg tar hele greia litt på sparket. Los Angeles er sånn halvveis planlagt, da mami og lillesøster tenker å komme dit når jeg er der. Herlighet, tenk at dette skal skje! Føler jeg innser det litt mer for hver uke som går, men det vil nok ikke kunne sammenlignes med hvordan det vil føles når jeg faktisk sitter på flyet i retning Sør-Amerika! Jeg innser det kanskje ikke da en gang. 



Vi har booka for ei uke. Tenker å se om vi finner noe annet for resten av oppholdet i Argentina når vi er der nede. Dette blir så spennende! Har ikke gjort noe slikt før. Har følelser som er en blanding av redsel og glede, og det føles så rart. Jeg er selvfølgelig redd, men i dag er en dag der spenningsfølelsen er mye sterkere. Dette skjer virkelig. 

Les mer i arkivet » Oktober 2014 » September 2014 » August 2014

asbjørg b schanke

20, Trondheim

Mitt navn er Asbjørg, og jeg er et menneske du sikkert ikke kjenner. Enda. Blogglisten

Asbjørg B Schanke

Opprett ditt eget merke Instagram
hits