http://punkyfunky.blogg.no

Dorullkjerna. Det som holder dorullen i en sirkel. Det som holder dopapiret sammen. Vi alle vet hva det er. Dorullkjerna er særdeles viktig, og et interessant emne å ta opp under ulike samtaler. Jeg er et menneske som sitter på do, gjerne flere ganger daglig. Det ligger jo i menneskenaturen, det å tømme seg for veske og den slags. Når jeg sitter på do er jeg opptatt av at jeg har dopapir i nærheten. Det har hendt at papiret ikke har vært innen rekkevidde, men det er et annet kapittel. Det jeg tenker å ta opp nå, er tomme doruller. Det ene er når dorullen rett og slett er tom, noe som forøvrig er veldig frustrerende og vanskelig. Det andre er når enkelte mennesker velger å kaste den tomme dorullen rundt omkring på baderomsgulvet og bare la den ligge der. Jeg forstår ikke. Den skal jo i søpla? En av mine samboere er i ferd med å bli hovedmistenkt når det kommer til dette. Jeg tenker å finne ut hvem det er. Og slik starter mitt første oppdrag. 
Først er jeg nødt til å fjerne så mye papir fra en dorull, slik at det vil være igjen akkurat nok til et siste dobesøk. Kanskje jeg legger meg under vasken og spionerer på de mens de setter seg ned for å gjøre sitt nødvendige, også spretter jeg frem og roper "Aha!" når jeg ser at de ikke legger den tomme dorullen i søpla. Eller så setter jeg opp et kamera. Et skjult et, vel og merke. Kanskje over dusjen, eller i et av baderomsskapene. Men da må jeg passe på at det utvalgte skapet er åpent når den mistenkte går inn baderomsdøra. 

Dette blir et viktig og interessant oppdrag jeg skal ta seriøst og som jeg skal jobbe intenst med til jeg finner synderen. Jeg gleder meg til å sette igang prosessen. Slik vil livet mitt i en ellers så spennende hverdag bli enda mer spennende enn det det allerede er. 

\priv

 http://open.spotify.com/track/0B6bpZxDlT9l1tfgtOAFwT

Siden 1. mai har jeg vært kledd i rødt. Den røde buksen var da fin og ny, men nå er den full av svart tusj, og etter at jeg krabbet fra rutebilstasjonen og opp til Hydro (noe som tilsvarer..vel, veldig langt), ble den ganske oppbrukt. Men jeg skal ha den i fjorten dager til. Og flere russeknuter skal det bli. Russetiden er artig, den er det. Mange nye mennesker, sosiale happeninger hver dag, alltid noe å finne på. Men jeg kjenner jeg har herjet litt for hardt. Så i kveld skal jeg være inne. Helt ærlig så er det ikke fordi jeg ikke vil ut. Det er fordi jeg har lekser jeg må bli ferdig med... Som mamma alltid sier: "Du er ikke i byen for å feste, du er i byen for å gå på skole". Så nå skal jeg tenke på det, og gjøre leksene mine. Hun har jo faktisk rett. 

\priv 

Jeg har forresten funnet ut hvorfor jeg ikke har noen kjæreste. Det ene er at jeg ikke vil ha en kjæreste, og det andre er at jeg prater med alt. Nå tenker jeg ikke den typen prating som går under kategorien "prat med en lyktestople i ti minutter" ala russeknute-kategorien, men den kategorien jeg ikke vet navnet på. For litt siden tok jeg en pizza ut av stekeovnen, så satt pizzaen fast på matpapiret, og da hadde jeg en dialog med pizzaen. Pratet om hvor kjip den var som satt fast og at jeg kom til å klikke om den ikke slapp taket. WHAT THE WHAT. Ellers prater jeg med gitarene mine, mobilen min, meg selv, klærne mine.... Jeg gir opp. Jeg er så mongo. 

Dagbok, onsdag 18. april 2012 - kl. 01:17

"Det er så mye jeg undrer meg over. Hvor er jeg i forhold til resten? Hvor er jeg i forhold til alt? Hva er egentlig alt? Hva finnes oppe i verdensrommet? Det er sikkert mye liv oppe i verdensrommet. Hvordan kan lyder påvirke menneskesinnet? Hvordan kan den gjemte meg oppfatte alle mulige hendelser, mennesker og ord som den synlige meg nesten ikke er i stand til å oppfatte? Har tro mye å si? Hvem er egentlig jeg? 
Lurer på om det er deilig å dø. Tenk hvor enkelt det er å leve. Men er det enklere å dø? Om jeg ikke lever for meg, hvem lever jeg for da? Hva lever jeg for? Hva er det egentlig jeg driver med? Jeg ønsker svar på mine ubesvarte spørsmål. Og.. Hva er egentlig mitt aller høyeste ønske?

Foten min har blitt bedre. Jeg går uten gips nå. Snart kan jeg løpe.
I kveld gikk Frida, Markus og jeg til kysten, på bergene. Det var bekkmørkt. Jeg så omrisset av de to mens vi gikk igjennom kirkegården og inn i den svarte skogen. Mørkere og mørkere. Som om vi entret en helt ny verden. En verden jeg vet eksisterer, men som jeg ikke besøker så ofte. Den er alltid der. Stjernehimmelen. Jeg tror jeg besøker den i drømme. Alt er så fjernt. Hvordan er det mulig å se noe som er så uendelig langt borte? Stjernene lyser så sterkt og så fint. 
Vi satt oppe på berget, og så utover havet. Himmelen hadde vakre skyer smykket rundt halsen. En lang, pen sky, som først lignet en kamel og et hestehode. Så en pistol og et pistolskudd. Også en bro. Og i enden av den broen, en hest med vinger, som ville ta meg med seg. Vi lå på ryggen alle tre og så på stjernene. Karlsvogna. Den er der alltid. Jeg husker jeg tittet opp på den utenfor Moe, da jeg en gang bodde der. Og da lovte jeg meg selv, at Karlsvogna, den skal jeg ikke glemme. Jeg vet et eller annet når jeg titter opp på de syv vakre stjernene som former ei vogn. Jeg smiler, og vet jeg er til. 
På veien hjem gikk jeg bak omrisset av menneskevennene mine, og var i mine egne tanker. Himmelen. Universet. Hva er alt det? Enkelte ting vet man, og det er noen av de tingene man vet som man ikke sier høyt. Man bare vet det. I hjertet. Slik er tro viktig. 

Jeg vil komme til å savne disse menneskene. Jeg vil komme til å huske omrisset av de til den dagen jeg dør. Den kvelden vi gikk inn i den mørke skogen og kom inn i en annen og filosoferende verden. Den kvelden stjernene var alt som lyste opp disse menneskene. Og meg selv. Jeg vil huske." 

Snart kommer mor, far, storebror og lillesøster. Vi skal kjøre til Ålesund. Det er UKM der i helga. Og jeg skal synge en sang. Jeg er veldig nervøs. Men jeg vet med meg selv, at når jeg sitter der oppe på scena med gitaren i fanget, glemmer jeg. Alt jeg vet, er at lyden av gitarspillet og sangen bor inne i meg. Og slik glemmer jeg alt vondt i noen minutter, før det hele er over, og jeg kan puste lettet ut. Jeg greide det igjen. 

\priv

Hei og hopp.

Siden sist har jeg vært med og feira Torgeirs 19 årsdag. Han visste ikke at vi skulle feire han. Helene hadde mekka et solid overraskelsesselskap, og jeg tror Torgeir ble rimelig glad. Også har jeg tatt av gipsen på foten. Ikke det at jeg egentlig skal ta den av enda, men jeg gikk så mye på den at den til slutt knakk i to. Og da tok jeg den av selv. Så nå har jeg føtter! Jeg er så takknemlig for at jeg har føtter. Jesus kristus og fanta orange, så glad jeg er for at jeg har føtter!!! Hva skulle jeg gjort uten?? Du vet den følelsen du får når du får se igjen en veldig god venn som du ikke har sett på flere år? Den følelsen fikk jeg da jeg kunne se foten min på ordentlig i går. Åååååh hjeelp så godt det er med føtter. 

I helga sitter jeg fast på hybelen min i Kristiansund. Det er fordi jeg skal arbeide med særemne i både norsk og musikk i perspektiv. Så jeg får vel bare gå tilbake til arbeidet. Ha ei god helg! 

\priv

Da jeg kom til byen i går kveld hadde Frida, Ane Elisabeth og jeg planlagt å møtes hjemme hos Ane Elisabeth. Hun bor et lite stykke unna meg, og det å gå på krykker dit bort i all snøen blir for dumt. Så jeg trappa conversa på begge føttene, og gikk!! SINNSYKT, jeg har jo en gips. Et mirakel!!! Nei men helt seriøst, det føltes deilig å gå, selv om jeg gikk langsommere enn ei blind kvinne på 109 år. 

Frida var i Italia i påskeferien, og med seg hjem hadde hun vin til Ane og meg! Jeg synes flaska er så fin å se på, så jeg er litt usikker på om jeg noen gang kommer til å drikke den. 

Vi i klassen holder på å sette opp et skuespill. Et skuespill som handler om døden og livet, og hva et menneske kan komme til å tenke på den siste dagen i ens liv. I utgangspunktet hadde jeg ingen rolle, men i dag ble det gjort noen forandringer. Så nå er jeg Grete. Jeg nølte da noen i klassen foreslo det, men da sa Frida "Bare hopp i det, også er vi i samme båt. Bare at jeg er i en værre båt". Så jeg hoppet i det. 
Lurer på hva jeg kommer til å tenke mest på den siste dagen i mitt liv. Jeg vet vel kanskje ikke at akkurat den dagen vil være den siste dagen i mitt liv, men jeg kommer jo til å tenke på noe fordi. Det blir spennende å finne ut. 

 Da jeg var hjemme i påska, fortalte søskenbarnet mitt Frida, som jeg egentlig kaller søstra mi, dette ble innvikla,,,,,,.. Uansett, hun fortalte meg om en måte å hypnotisere seg selv på. Så i går kveld da, da jeg lå i senga, bestemte jeg meg for å prøve det. Jeg la meg på ryggen, og passet på å ikke røre en muskel. Pusten gikk roligere og roligere, og jeg klarte å la kroppen sovne sakte, men sikkert. Og da jeg skulle begynne med hypnotiseringa, sovnet jeg... Det var den hypnotiseringa, liksom. Sov sinnsykt godt, da. Og våknet av meg selv en halvtime før klokka ringte, enda jeg bare hadde sovet i seks timer. Orka ikke å sove lengre da, så jeg så ut av vinduet. Det var sol. Og akkurat i det sekundet jeg kjente det gyldne lyset treffe ansiktet mitt, visste jeg at det ville bli en fin dag. Og det ble det. 

I dag har jeg hatt en fin dag. 

Jeg drømmer hver natt. Ikke det at jeg nødvendigvis husker hva jeg drømmer hver natt, men jeg vet jeg drømmer hver natt. For noen netter siden drømte jeg at jeg var i en skog med masse mennesker, og kannibaler spiste opp flere av de jeg var med. Døde, halvspiste kropper lå overalt. Så var hele skogen død, og det var fugleskremsler og store woododukker overalt, systematisk plassert rundt omkring. Kort tid etter satt jeg i en buss som parkerte på et gress utenfor skogen, som tydeligvis var hagen min. Jeg gikk inn i huset, og var redd for å falle ned i et sort hull. Så var jeg plutselig inne i leiligheta mi, som solte seg i et vakkert, behagelig lys. Jeg gikk bort til vinduet, og langt borte i horisonten så jeg en eksplosjon uten like. Svarte skyer og røde gnister som føk hit og dit. Og da våknet jeg. 

Jeg har kommet fram til at drømmene mine er en samtale med underbevisstheten min. Den gjemte meg. Når jeg sover, prater den gjemte meg til den synlige meg via drømmer. Det er ganske interessant å tenke på. På det viset vet jeg mer enn jeg aner, jeg bare vet det ikke helt ennå. På en måte. Den gjemte meg vet det. Men den synlige meg har ikke fått det helt med seg. Men så drømmer jeg, og får med meg litt etter litt. Skulle ønske jeg kunne huske alle drømmene mine.

Det er så fint å drømme. Gleder meg til å drømme mer i natt. 

\priv 

\http://youtube.com/rahsiathesecret

Håper dere har hatt en fin påske! 

Natural Mystic

Simple Man

The Love Cats

Are You Gonna Be My Girl 

The Bad In Each Other

Sloe Gin

Mornings Eleven

Dance Dance Dance

Long Distance Man 

Happiness Is A Warm Gun

Nå Sitter Vi Og Venter

Ett Fel Närmare Rätt 

\priv

\priv

Jeg elsker denne sangen. Den er så full av følelser og melankoli. Og det siste minuttet... Sykt deilig. 

\feist, caught a long wind 

Så fantastisk fint det er med påskeferie. Det snør og er helt mongo utendørs, men hva gjør vel egentlig det. Jeg kan ikke bedrive noe der uansett. Nå nettopp, for eksempel, gikk lillesøster og jeg til butikken for å kjøpe brownies, som er bare fem minutter unna, og jeg trodde jeg skulle fryse av meg tåa. 

.....

To ting jeg gleder meg til: 

- Ta av gipsen 
- Sommer

Det er bare femten dager til nå!!! Og jeg slipper heldigvis å ha gips den helga i Ålesund likevel. Også er det kort tid til sommeren. Men jeg gruer meg og.. Hater tanken på å forlate klassen. Jeg har virkelig den desidert beste klassen i Europa.

 Og siden det er 1. april i dag, må jeg vel finne på en spøk...... Ja, nå har jeg det! Jeg datt ned trappa ista, også knakk jeg foten!!! 

Åh, enn at jeg sa det der. Om det skjer på ekte nå, går jeg og legger meg.

 
\priv